Rick har alltid trodd han har ønsket å leve, men sannheten er at han alltid har ønsket seg opplevelsen av å leve.
Rick er en Hollywoodiansk manusforfatter med et umettelig begjær og et ønske om å leve livet med full tilstedeværelse. Etter tretti år på denne jorda, innser han at han har mista seg sjøl på veien. Rick undrer seg lekent gjennom Los Angeles’ dekadente kulturelite på søken etter noe ekte. Men hvis man insisterer og forsøker for hardt på å skulle gjøre det autentiske og «ekte», vil det ikke da bli konstruert?
Knight of Cups er en deilig film som flyter rundt og tar seg god tid til å utforske, den er dog i overkant insisterende i sin meningssøken. Terence Malick favner bredt, og klarer ikke helt å overbevise med sin altomfattende humanisme. Malick stagnerer litt i sin nyeste film, og preker med en alt for bred filosofisk appell. Det er jo ikke sånn at det han sier er feil eller dårlig på noen som helst måte, det er bare så lite progressivt. Jeg er helt enig i at mye skjønnhet ligger i hverdagslige småting og at man må ta seg tid til å nyte det rundt seg, og ikke bare stresse seg gjennom livet, men det trengs ikke insisteres på.
Jeg liker den søkende og dvelende nysgjerrigheten vi får gjennom at kameraet presser seg uanstrengt inn i alle situasjoner, vi er alltid tett på eller midt i det som skjer. Emmanuel Lubezkis (Birdman, Gravity, The Revenant m.m.) kameraføring er så nær den kan komme, samtidig som den er forsiktig – som en nysgjerrig men usikker observatør. En fisk som skjuler seg bak et tynt slør av usynlighet blant blodtørstige haier. Ambivalens og usikkerhet skinner gjennom karakterenes opasitet – et lys – eller mørke om du vil – som de prøver å holde inne i seg. Dette skildres godt og underbygger filmen – og karakterenes lekenhet.
Malick har laget en vakker film basert på filosofiske klisjeer; «Seize the day», «Beauty is in the mundane», «Life is a journey», «What is love, baby don’t hurt me» osv. Dere skjønner greia, de klassiske frasene som absolutt er bra å ha med seg, men som verken skaper liv eller røre. Selv om jeg håper han aldri går vekk fra de pretensiøse, men klassiske Malick-skuddene av fantastiske landskap og natur som går sin gang. For jeg elsker alt det Malick står for – at han våger å gi alt i sin filosofiske fremstilling av verden, men denne gangen ble det dessverre litt platt. Filmen virker selvbiografisk; kanskje har Malick – på samme måte som Rick – mistet seg sjøl på veien.
Det narrative er relativt kult; Malick trekker inn spådommer og presenterer kapitler med okkult og metaforisk symbolikk, som om vi tar del i et moderne eventyr. Filmen er religiøs og mystisk, men bak mystikken skjuler det seg dessverre skuffende lite. Det ser ut til at jordens meningsløshet i universets enormitet fortsatt står i sentrum hos Malick. Kontrastene mellom naturkrefter og emosjonalitet spiller en stor rolle, Malick klarer å få livet til å virke som noe viktig og stort i likhet med alt annet vi ikke kan kontrollere. Det blir dessverre litt for uinteressant og utpult med et budskap som dette i ryggen, sorry Ma(li)c(k).
Knight of Cups – Skrevet og regissert av Terrence Malick; med Christian Bale, Cate Blanchet, Natalie Portman, Wes Bentley. Spilletid: 1 t. 58 m. Land: USA. Premiere: 18. mars 2016. Aldersgrense: 9 år.
