«Animasjonsfilmer dubbet med norske stemmer er aldri like gode som originalen!» Dette utsagnet kommer fra en stemme i hodet mitt når jeg til min forskrekkelse innser at visningen jeg befinner meg på, ikke tar i bruk originalversjonen. «Nei, er det 3D?» følger raskt etter når en ansatt overrekker et par briller. «Ja nå får du kose deg, Daniel…» ler en sadistisk stemme.
Kung Fu Panda 3 gjenforener oss med Po; en litt klumsete, men jovial panda, som etter mye prøving og feiling har begynt å mestre kampkunsten kung fu. Handlingen innledes med en spennende sekvens i åndeverdenen hvor mester Oogway må kjempe mot sin beste elev Kai, en hevntørst okse bestemt på å eliminere alle kung fu-mestere og stjele deres chi. For Kai står snart bare en uvitende panda i veien. Po på sin side har blitt vel komfortabel med sin væremåte, og læremester Shifu bestemmer seg for at det er på tide å pensjonere seg, og dermed gi fakkelen videre til Po. Samtidig introduseres vi for første gang til en annen panda, Pos biologiske far.
Til stor begeistring er den norske dubbingen av Kung Fu Panda 3 veldig godt levert, med stemmer av blant annet. Steinar Sagen som Po, Øyvind B. Lyse som pandapappa Li og Nils Ole Oftebro som åndelig oksekriger Kai. Stemmeprestasjonene klarer imponerende å la meg glemme at jeg ser en dubbet film, og gir stjerner fra over dammen, som Jack Black, Bryan Cranston og J.K. Simmons i de respektive rollene, knallhard konkurranse.
I Kung Fu Panda 3 er også 3D-effektene godt utnyttet. Animasjonen er pen å se på, og ser ikke ut til å miste noen merkbare detaljer i bakgrunnen til fordel for fokus på forgrunnen, som 3D-filmer så ofte gjør. Det er en behagelig opplevelse, og jeg ble særdeles imponert over scenene som utspiller seg i åndeverdenen, hvor de har gått for en svært fargerik og spennende animasjonsstil som absolutt gjør seg godt i 3D.
Animasjonsfilmer får sjeldent imponerende oppfølgere. Vi ser det av og til, som med Toy Story og Dragetreneren, men oftere ender det på den negative enden av skalaen, som med Istid, Shrek og Biler. Her klarer derimot regissørene Jennifer Yuh Nelson og Alessandro Carloni å hele tiden servere friske og spennende tilskudd, selv om filmene i stor grad er like. Po prøver stadig å finne ut hvem han er, men i hver film gjøres det på nye måter og det føles hele tiden som en naturlig progresjon fra den forrige, og i denne tredje filmen føles resolusjonen derfor tilfredsstillende.
Skurkekarakterene har alltid vært gode i Kung Fu Panda-serien, men aller mest interessant hittil er Kai. Kai er morsom, fryktinngytende og har et tøft karakterdesign samtidig som en interessant bakgrunnshistorie. Det beste er likevel hans kjenningsmelodi gjennom filmen, som er spennende og vakker på en gang, og klistrer seg godt på hjernen din. Hans Zimmer har her levert en fantastisk god score, og det er i dag sjeldent at filmmusikk stikker seg ut fra mengden slik den gjør her, enda et fellestrekk Kung Fu Panda har med Dragetreneren.
Kung Fu Panda 3 viser at animasjonsfilmer kan være underholdende både for barn og voksne. Filmen har nok, i motsetning til Zootropolis, ingen viktig underliggende subtekst utover det å oppdage sin egen identitet, men fungerer veldig godt som lettbeint og god underholdning for hele familien. Det er ikke ofte den siste filmen i en trilogi er den beste, men her mener jeg dette er tilfelle. Denne filmen anbefaler jeg å se på norsk, enten du drasser på unger eller ikke – og 3D-versjonen, dog kanskje ikke nødvendig, trenger du heller ikke styre unna.
Kung Fu Panda 3 – Regissert av Alessandro Carloni og Jennifer Yuh Nelson; skrevet av Jonathan Aibel og Glen Berger; med Jack Black, Bryan Cranston og J. K Simons (org.), Steinar Sagen, Øyvind B. Lyse og Nils Ole Oftebro (norsk). Spilletid: 1 t. 35 m. Land: USA. Premiere: 18. januar 2016. Aldersgrense: 6 år.
