I ei bygd ved Hardangervidda, som så vidt har 100 innbyggere, hører vi vakre toner av sang, kveding, plystring og nynning. En gammel sangtradisjon lever fortsatt i området rundt Møsvatn, Norges høyest beliggende bygd. Gjennom vakre viser som handler om avdøde venner, nye faser i livet, eller bare en hyllest til naturen, blir vi nærmere kjent med folket i bygda. Et sted der det virker som alle er født med en naturlig sangstemme.
Den Amanda-nominerte dokumentaren kommer tett innpå menneskene og naturen i bygda. Vi blir med et søskenpar som leker i skogen, der de krangler slik som søsken skal krangle. Vi får et innblikk i den siste skoledagen til 5. klasse på barneskolen, før de tar sommerferie. Vi får høre motivasjonen bak flere av visene til en gammel tilsynsmann i skogen. Blandet med fantastiske vakre scener av norsk natur og toner som triller lett gjennom høyttalerne, er dette en nydelig film å se og høre på. Det virker som filmteamet har blitt sendt 100 år tilbake i tid for å lage en nasjonalromantisk dokumentar om landet vårt. Med tradisjonell visesang, bunadskledde menn og kvinner, og ei hardingfele som blir spilt på for harde livet, er det vanskelig å tenke at denne dokumentaren faktisk finner sted i 2016. Det var ikke en iPhone eller TV-skjerm å skimte gjennom den drøyt halvannen time lange dokumentaren, der til og med de unge prøver å bringe den gamle tradisjonen videre. For det er ikke å legge skjul på at denne type kultur er i ferd med å dø litt ut. Jeg kan i alle fall ikke huske at min barndom var slik, men det får meg til å tenke på gamle bilder av besteforeldre og oldeforeldre, der de sitter på fjellet, kledd i ullgensere, med et trekkspill mellom hendene.
Til tross for vakre naturbilder, fine historier og nydelige toner, tok jeg meg selv i å kjede meg litt i flere deler av dokumentaren. Hele filmen består av noen minutter med natur, etterfulgt av at en eller annen innbygger i bygda blir intervjuet, etterfulgt av at nevnte innbygger synger ei vise, før den samme oppskriften gjentas en gang til. Og en gang til. Og kanskje en siste gang til. Dokumentaren er jo ikke ment for å følge en eller flere personer i livene deres, men heller for å kaste lys på sangen og tradisjonen i seg selv. Det er fint det, for all del, men det gir meg et inntrykk av at dokumentaren mest sannsynlig egner seg best for de spesielt interesserte. Og det er dessverre ikke meg.
https://www.youtube.com/watch?v=E4OHmGKR-RM
Kvar Song ei Soge - Regissert av Aaslaug Vaa, skrevet av Aslaug Vaa og Virginie Surdej; med Inger Lien, Hillborg Romtveit, Marthe og Jarle Nordjordet, m.fl. Spilletid: 1 t. 11 m. Land: Norge. Premiere: 27.11.2016. Aldersgrense: tillatt for alle
