Leve friheten! – Regi: Roberto Andò – BiBi Film / Rai Cinema / MiBAC – 1 t. 33 min.
Italiensk politikk er ofte blitt beskrevet som et rent sirkusshow. En arena for alle slags mulige skandaler, fra mafiavirksomhet til sexskandaler. Skandale etter skandale. Etter andre verdenskrig har det vært tilsammen 64 forskjellige regjeringer med 27 forskjellige statsministere. Kort sagt er det mange absurde historier å fortelle.
I Leve friheten! følger vi opposisjonslederen Enrico Oliveri som sliter med en rekordlav oppslutning blant velgerne og strider internt i partiet. Enrico er så langt nede i kjelleren at han rett og slett bestemmer seg for å forsvinne sporløst. Dette gjør han fordi han vil se hvordan partiet klarer seg uten ham. Han bestemmer seg for å gjemme seg hos en gammel flamme i Paris. Men Enrico har faktisk en enegget tvillingbror, Giovanni, filosof og tidligere psykiatrisk pasient. Det er Enricos assistent Andrea som kommer med ideen om at Giovanni skal gi seg ut for å være Enrico. Kommer dette sirkuset til å ta skikkelig av?
Selv om noe av handlingen kan virke litt overdreven og kanskje litt fjollete for de som ikke skjønner seg på italiensk politikk, har filmen mange gode poenger som alle kjenner igjen fra politikken, alle latterlige herketeknikker og bortforklaringer. Toni Servillo spiller nok en politisk skikkelse, slik han gjorde for noen år siden da han portretterte den kontroversielle statsministeren Giulio Andreotti i Il Divo. Nå lurer jeg bare på når han skal spille Silvio Berlusconi. Men det er ikke bare lek og moro i denne filmen. Vi ser også en dyp karakterskildring fantastisk utført av Servillio, på samme nivå som vi så i det majestetiske refleksjonsdramaet Den store skjønnheten. I Leve friheten! innser også hovedpersonen at han egentlig har kastet bort livet sitt på et uærlig yrke. Det er en perfekt balanse mellom komedie og drama.
Jeg liker godt at filmen på en måte gjennomskuer italiensk politikk, ved at det i virkeligheten er en person som verken leser aviser eller følger med på politikk overhode som styrer et stort parti. Det gir en viss følelse av at folket for en gang skyld er representert. Men det morsomste av alt er at Giovanni vet at han driver gjøn og har det moro på grunn av det. Men under denne fasaden finnes det alltid en dyp ærlighet som av og til blir glemt.
Dette er absolutt en vittig og ekstremt morsom satire som enkelte ganger tar de italienske politikerne på kornet, men klarer også å skvise inn sterke karakterskildringer framført av det tragikomiske talentet Toni Servillio. En bra film som virkelig får fram den sirkustilstanden som den italienske politikken er i akkurat nå. Men filmen er også en gripende historie om jakten på livet.
