I Reykjavik følger vi tre personer. Móri er en gammel alkoholiker men delvis fungerende forfatter med en vond historie bak seg. Eik er ei 24 år gammel prostituert og mor til ei åtte år (!) gammel jente. Sölvi er en fotballspiller som legger opp på grunn av en skade og får jobb i en bank med heller tvilsom arbeidslivspraksis. Disse tre ulike personene kommer etterhvert til å bli lenket sammen i det som viser seg å være en mindre verden enn man trodde.
Life in a Fishbowl var Islands bidrag til Oscar tidligere i år og man kan trygt si at den har brukt lang tid på å komme på kino her i Norge. Den horisontale «hyperlink» fortellingen vi får presentert her, som hopper mellom de tre ulike personene i sine hverdager har i lengre tid blitt et vanlig innslag i Oscar-sammenheng. Regissørene Paul Haggis (Crash) og Alejandro González Iñárritu (Amores Perros og Babel) ble anerkjent av denne prisutdelingen for filmer med dette fortellergrepet og Erik Poppes Amanda-vinner Hawaii, Oslo (2004) er et norsk eksempel på denne formelen (som forøvrig var det norske bidraget til Oscar det året).
Jeg må helt ærlig innrømme at jeg har problemer med dette nøstende fortellergrepet i de filmene som bruker dette for å lage sosialrealistisk film. Det er en veldig krevende måte å fortelle realistiske historier på ettersom man hele tiden er oppmerksom på hvor skrevet filmen er. Dette distanserer oss emosjonelt i gravalvorlige filmer, og avrundingene på disse type filmer er for ofte påtrengende og hysteriske i et forsøk på å lande tungt på tilskueren.
Life in a Fishbowl er intet unntak. Man vet gjennom klippingen mellom de ulike fortellingene at alle trekkes saktere men sikkert sammen og at det sannsynligvis ikke blir en lykkelig slutt. Tidvis glimter filmen med sekvenser som varmer en ellers følelsesdøv fortelling. Særlig er relasjonen mellom den unge moren Eik (Hera Hilmar) og forfatteren Móri (Þorsteinn Bachmann) fin å se på i enkelte sekvenser som gjør noe litt friskt når det gjelder relasjoner mellom ung og gammel, selv om det er noe vanskelig å tro på. Plottet med banktoppen Sölvi er dessverre altfor karikert og totalt uinteressant fra ende til annen, delvis grunnet svakt skuespill av Thor Kristjansson som ser ut som og spiller som en fotballspiller.
Life in a Fishbowl er en sosialrealistisk film som ikke makter å si så mye til tross for voldsom dramatikk mot slutten. Eik oppsummerer det kanskje best i en av filmens sentrale scener når hun sier «Dette ble bare rot.»
Life in a Fishbowl (Vonarstræti) – Regissert av Baldvin Zophoníasson; skrevet av Baldvin Zophoníasson og Birgir Örn Steinarsson; med Hera Hilmar, Þorsteinn Bachmann, Thor Kristjansson. Spilletid: 2 t. 9 m. Land: Island. Premiere: 04. desember 2015. Aldersgrense: 15 år.
