[usr 5]
I den italienske filmen Loro, av regissør Paolo Sorrentino, får vi innblikk i livet til forretningsmenn og politikere i omgangskretsen til den politiske figuren Silvio Berlusconi (Toni Servillo) i årene mellom 2006 og 2009. Filmens rollefigurer er en blanding av oppdiktete og ekte personer, men i denne nøye gjennomtenkte verdenen Sorrentino har skapt, oppleves alle som realistiske.
Det blir lagt hovedfokus på den unge forretningsmannen Sergio Morra (Riccardo Scamarcio) i den første halvdelen av filmen. Han er svært sjarmerende og er også veldig glad i kvinner. Det han er enda mer glad i er makt og penger og han er villig til å gjøre alt for å få oppmerksomheten til Berlusconi. I denne delen av filmen oppleves den beryktede politikeren som mystisk og det er ikke før Morra arrangerer en fest med halvnakne jenter og narkotika i huset ved siden av sommerhuset til Berlusconi at han blir gjort oppmerksom på ham.
I den andre halvdelen av filmen er Berlusconi veldig tilstede. Vi får innblikk i hans private og offentlige hverdag og får se den ikke-så-moralske veien han tar for å bli statsminister for tredje gang. Regissøren kaster seg inn i livet til Berlusconi for å forstå personligheten og følelsene hans i en stormende periode i hans karriere samtidig som ekteskapet med hans andre kone går mot en slutt.
Denne filmen er verken tydelig for eller imot Silvio Berlusconi. Det den heller gjør er å vise både gode og dårlige sider ved ham, hovedsakelig som privatperson. Videre er filmens rollefigurer svært opptatt av “La dolce vita” (det gode livet), og det er det de alle streber etter ved å skaffe seg materialistiske goder. Dette resulterer i at ingen opplever noen ekte glede og at det vi ser som tilskuere ikke samsvarer med det de føler.
Filmen kan kanskje oppleves som absurd og overstadig, og det er nok et bevisst valg av regissøren. Det er en satire av rikdom, og den blir gjort narr av ved at filmen bader i den. Videre leder kameraet tilskueren gjennom de ulike festene slik at vi får en tydelig seerrolle og dette kan resultere i en større avstand mellom oss og rollefigurene i disse scenene. En kontrast oppstås når enkelte rollefigurer har samtaler på tomannshånd og samtalene blir mindre overdrevne og personene blir mer menneskelige. Jeg føler at filmen gjør en god jobb i å veksle mellom disse ulike type scenene og det gjør at vi alltid er med.
Ved å se denne filmen, selv om det er et fiksjonsverk, føler jeg at jeg fikk et bedre innblikk i hvordan situasjonen i Italia kanskje var på denne tiden. Berlusconi, som har vært en mediefigur lenge, blir menneskeliggjort, og det er utrolig spennene å studere ham og de andre personene rundt ham.
Loro – regissert av Paolo Sorrentino; med Toni Servillo, Elena Sofia Ricci, Riccardo Scamarcio, Kasia Smutniak. Spilletid: 2t 30 min. Land: Italia. Premiere: 05.04.19. Aldersgrense: 15 år
