En kärlekshistoria (1970) – Regi: Roy Andersson – Europa Film – 1 t. 55 min.
I kjølvannet av den fantastiske En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (min anmeldelse av filmen), den avsluttende filmen i Roy Anderssons trilogi om å være menneske, ønsker jeg å rette søkelyset mot hans debut, En kärlekshistoria. Filmen gjorde ham allerede som 26-åring en sentral personlighet i det svenske filmmiljøet da filmen gjorde stor suksess. Dette gjorde at han fikk prestasjonsangst, og gikk inn i en depresjon. Hans neste film, Gilliap, som selvbiografisk nok handler om en deprimert ung mann, ble en flopp, og gjorde at han skydde unna karrieren som langfilmregissør helt til slutten av 90-tallet.
En kärlekshistoria handler om Annika (Ann-Sofie Kylin) og Pär (Rolf Sohlman), to ungdommer i syttitallets Sverige. Filmen beskriver deres sjenerte tilnærming til hverandre, og fanger den usikre og uerfarne ungdomsforelskelsen på en realistisk og inderlig måte. Etterhvert som Annika og Pär finner hverandre, og blir mer og mer forelsket, får publikum mer og mer innblikk i livene til foreldrene deres. Forholdet til Annika og Pär er totalt og altoppslukende. Jo mer de elsker hverandre og nyter ungdomstidens bekymringsløshet, jo mer gjør filmen deg bevisst om at det i fremtiden venter en tid preget av kompleksitet, smerte og nederlag. Båndet av naivitet som blir knyttet mellom Annika og Pär blir i kontrast til den mørke realiteten som venter dem til slutt bare noe midlertidig, udefinerbart og verdiløst.
Intimiteten og inderligheten filmen er preget av har satt dype spor, kanskje spesielt i skandinaviske ungdomsfilmer. Den realistiske og nedtonede fortellermåten kan man finne igjen i 90-tallets Døden på Oslo S og Fucking Åmål, 2000-tallets Lime og 2010-tallets Få meg på for faen. Den stiller ungdomstiden i et lys av nostalgi, og skildrer gjerne miljøet rundt de unge hovedkarakterene basert på deres subjektivitet.
En kärlekshistoria er stilistisk i en helt annen verden sammenliknet med de siste filmene til Andersson. Atmosfæren i filmen er varm, kamerabruken er henslengt og dialogene er avslappede og uhøytidelige. Siden tematikken i En kärlekshistoria handler om ung kjærlighet, livsglede og uvitenhet, får den en helt spesiell plass i hans filmografi i lys av hvordan karrieren og livet hans senere utartet seg. Den kan sees på som et produkt av Anderssons daværende livssituasjon og sinnsstemning, selv om han som 26-åring muligens så tilbake på de lettsindige tenårene med et etterlengtende og nostalgisk syn.
