Reds (1981) – Regi: Warren Beatty – BMI Finance / JRS Productions – 3 t. 15 min.
”Profit”
Slik lyder John Reeds (Warren Beatty) korte tale da han blir spurt under en borgerlig forelesningsbankett i Oregon om hvorfor USA kan ha interesse i å tre inn i krigen i Europa på de alliertes side. John Reed (1887-1920) var en idealistisk, høyrøstet venstreorientert forfatter, journalist og aktivist, som under første verdenskrig og mellomkrigstiden stod i spissen for en arbeiderrevolusjon i Amerika. Han var til og med i Moskva da bolsjevikene tok makten, og skrev boken Ten Days That Shook the World om sine opplevelser der. I USA blir han forhatt, til og med av Sosialistpartiet, som mener at han er for ekstrem, og av kommunistpartiet i Sovjetunionen, hvor han blir betraktet som sta og masete. Han var likevel en såpass markant figur at han, som eneste amerikaner, ble gravlagt inne i Kreml sine murer.
Under Johns foredrag i Oregon, var den feministiske journalisten Louise Bryant (Diane Keaton) tilstede, som ble veldig betatt av Johns idealisme, og ber om et intervju med han. De ender opp med å tilbringe en hel natt med å diskutere politikk. John foreslår at hun må bli med han til New York, hvor hun kan utfolde seg selv bland bohemen i Greenwich Village. Her møter vi andre betydningsfulle intellektuelle, som anarkisten Emma Goldman (Maureen Stapleton) og den kjente dramatikeren Eugene O’Neill (Jack Nicholson).
Som man sikkert ser ovenfor er det ingen mangel på talentfulle skuespillere, kremen av kremen fra øverste hylle, og de gjør alle en fantastisk jobb. Warren Beatty, som selv har brukt mye av sitt liv som politisk aktivist for demokratene, viser i denne filmen den samme gløden for politikk. Diane Keaton gjør en fantastisk jobb i rollen som en glødene feminist, som ikke lar seg skue av Johns overbeskyttende hånd, og vil virkelig vise hva hun duger til, på samme måte som hennes karakter i Annie Hall (1977). Også Jack Nicholson gjør en kort, men minneverdig prestasjon som den slu og sjarmerende O’Neil, ikke minst igjennom hans slående likhet til virkelighetens O’Neil.
Men det som setter prikken over i-en er ikke skuespillerne, men de virkelige personene, eller ”vitnene” som Beatty intervjuer. Folk langt oppe i årene, som enten kjente John Reed personlig, eller bare var en del av det samme miljøet. Dette gir filmen et viss dokumentarisk preg, selv om man langt i fra kan kategorisere det som et dokudrama. Men disse vitnene er der ikke som fortellere, de forteller heller om de små detaljene og ryktene. Som når de forteller om den revolusjonere atmosfæren som var i lufta under første verdenskrig, da det så ut som om arbeidernes vår var i anmarsj. Ikke bare er disse vitnene historiebekreftende, men klarer å gi oss atmosfæren av en svunnen tid og den rette autentiske følelsen.
Ikke minst liker jeg denne filmen på grunn av hvor godt den skildrer John Reeds glødende idealisme og hans politiske synspunkter, som er virkelig smittende. Dette gjør også filmen til en god politisk film, ikke minst på grunn av mitt eget venstreorienterte politiske synspunkt. Dette er ikke en skrekkhistorie om kommunistens grusomhet, men heller en historie om hvordan et individs lidenskapelige idealisme må se seg knust av dobbeltmoral fra øverste hold, uansett hvor han er. En slags form for stormannsgalskap som tar knekken på en, og hvordan ett altfor sterkt reformistisk engasjement virkelig kan være ens undergang.
Også er det verd å se filmen på grunn av Vittorio Storaros mesterlige kinematografi. Han stod også bak kinematografien til Apokalypse nå (1979) og Den siste keiseren (1987), som han begge vant Oscar for, og for Reds tok han hjem sin andre Oscarstatuett. I tillegg vant Reds også Oscarstatuetten for best kvinnelige birolle (Maureen Stapleton), og Warren Beatty vant prisen for beste regissør. Dessverre vant ikke filmen prisen for beste film, noe som er vanlig å gjøre hvis man vinner beste regi. Istedet var det ”feel-good”-sportsfilmen Ildvognene som vant, og dette regner jeg som en av de største Oscar-snubsene noensinne.
Selv om mange vil forbinde Warren Beatty med sin rolle som Clyde Barrow i Bonnie & Clyde (1967), er det Reds som vil stå igjen som han mest ambisiøse og mesterlige film, som ikke bare er en visuelt bra film, men også blant de beste historiske og politiske dramaer som noensinne er laget.
