[usr 2.5]
Det er alltid litt spennende å sette seg ned med en dokumentar når man vet minimalt om temaet eller personen i fokus. Maria Callas er nok ikke lenger et like allmennkjent navn som det var for 50/60 år siden. Den gresk-amerikanske sopranen regjerte innen operaverden i tiårene etter andre verdenskrig og ble kort sagt en superstjerne før hun til slutt døde 53 år gammel i 1977. Maria Callas var et ikon både i og utenfor operaverden i sin samtid, men blant senere generasjoner, og spesielt blant ikke-operainteresserte, er hun nok i stor grad glemt. Så hva kan man egentlig lære om slike tidligere ikoner?
Det finnes mange måter å lage film om tidligere stjerner, enten det er snakk om kunstnere, skuespillere, dansere eller sangere. Da regissør Tom Volf skulle lage film om 1900-tallets aller mest berømte operastjerne valgte han dessverre den aller tryggeste og minst utfordrende måten. Han lar uten unntak Maria Callas snakke for seg selv, ikke at det i seg selv er noe negativt, men det gir et langt mer snevert inntrykk enn hva som sannsynligvis ville vært mulig. Fra første til siste sekund går Volf systematisk gjennom Callas karriere utelukkende ved hjelp arkivmateriale. Mange sekvenser er støttet av en voice-over bestående av dramatisert opplesning av Callas dagbøker og brev gjennom stemmen til skuespiller Joyce DiDonato. Like etter filmens start forklarer Callas selv i et intervju forskjellen på “Maria” og “Callas”, det hun ser på som hennes privatliv og profesjonelle liv. Hun har et klart skille mellom de to, men påpeker også at det ene påvirker det andre, og visa versa. Deretter setter Tom Volf i gang den til tider imponerende rekken med arkivmateriale, kanskje i et forsøk på å finne noen likheter og sammenhenger mellom stjernens privatliv og karriere.
Filmen starter merkelig nok med å hoppe over Callas barndom, men nevner hennes opphold i Hellas under andre verdenskrig og hennes påfølgende opptak til konservatoriet i Athen hvor hun fikk sin musikalske utdannelse. Her fra er det i hovedsak plankekjøring fremover og vi får en nogenlunde kronologisk gjennomgang av både opp og nedturer. Det er to timer med intervjuer, opptak fra diverse forestillinger, ferie og fritidsbilder og opplesning av brev og notater. Karrieren og privatlivets viktigste øyeblikk blir gjennomgått, blant annet en avlyst konsert i Roma som møtte kraftige reaksjoner, og hennes giftemål med Giovanni Battista Meneghini, en mann som kontrollerte mye av Callas karriere. Hennes senere samarbeid med regissør Pier Paolo Pasolini og hennes langvarige vennskap med Aristotle Onassis blir også påpekt, men i svært liten detalj. Selv så enkle detaljer som at Onassis var eieren av verdens største shippingflåte, og var en av verdens rikeste menn, blir utelatt.
Det er derfor raskt tydelig at Tom Volf er lite interessert i noe som helst annet enn Maria Callas når selv hennes ektemann Giovanni, nære venner og familie, og egentlig alle andre av relevante personer er lite annet enn en rekke navn og i noen tilfeller ansikt. Det totale mangelen på et flersidig perspektiv fjerner muligheten for et mer totalt inntrykk av Callas som person og filmen blir isteden noe som likner mer på en audiovisuell monolog. Så godt som alt vi hører er hennes ord. Det hele kan i verste fall oppleves som en filmatisering av hennes Wikipediaartikkel. Monoton og ensidig, men selv denne er langt mer utfyllende og forklarende enn filmen selv. Maria Callas sier på et tidspunkt i et intervju at “det eneste språket jeg behersker en musikken”, og det virker som om dette var til stor inspirasjon når filmen skulle settes sammen. Liveopptak fra flere av hennes opptredener fyller mye av filmen, både i lyd og bilde, og dette er i og for seg veldig vakkert å høre på. Selv om det gir lite direkte informasjon så gir kanskje det å høre Callas synge et vel så godt inntrykk av henne som en rekke fakta, private tanker og hendelser. Det er trolig dette Volf tenkte før han til slutt sa seg ferdig med Maria by Callas, selv om filmen uheldigvis føles mer som en mimrefilm enn et helhetlig portrett. Det er en kollasj av hendelser og øyeblikk, åpenbart satt sammen av noen med stor respekt for hovedpersonen selv, men dersom man er ute etter å høre Callas synge, så ligger opptak av de samme forestillingene lett tilgjengelig på internett.
Dersom Tom Volfs mål med filmen ikke var mer enn å minne folk på Maria Callas eksistens og la publikum få høre noe av hennes fantastiske stemme så må jeg si at han lyktes. De som allerede er glad i Maria Callas vil nok ta godt i mot filmen som det nostalgiske tilbakeblikket det er, men dersom man er ute etter å lære noe utover grunnstrukturen i Callas liv eller noe om utviklingen og prosessen bak en så ikonisk sangstemme så må man se andre steder. Filmen er en fin introduksjon for de mindre kultiverte av oss, men med en spilletid på nærmere to timer blir det hakket for mye. Lite å lære, men mye å feire dersom Maria Callas er en man allerede beundrer.
Maria by Callas – regissert av Tom Volf; med Fanny Ardant (stemme), Joyce DiDonato (Maria Callas stemme), Maria Callas, Aristotle Onassis og Pier Paolo Pasolini. Spilletid: 1t 59m. Land: Frankrike. Premiere: 26.04.19. Aldersgrense: tillatt for alle.
