[usr 1,5]
Etter å ha møtt et lite romvesen som barn, har Molly (Tessa Thompson) vokst opp desperat etter å finne de sortkledde agentene som hjernevasket foreldrene hennes. Når hun omsider greier å overbevise Men in Black om at hun er agent-materiale, blir hun sendt til London for sin prøve-periode. Der må hun lære å samarbeide med den dristige og impulsive agenten H (Chris Hemsworth), når verden atter en gang er truet av mektige romvesener.
Patrick Willems påpekte rettmessig i sin YouTube-video hvor solid den originale Men in Black var, en nesten perfekt strukturert popcorn-blockbuster med nok humor og trykk til å holde seg fersk og underholdende til den dag i dag. Særs minneverdig der (annet enn Will Smith sin evinnelige sjarm) var Vincent D’Onofrio som skurke-krypdyret. Det var en fortreffelig rolletolkning som blandet det komiske med det skremmende, hvor det genuint fremstår som om D’Onofrio ikke passer i sitt eget skinn. Magien var ikke tilstede i oppfølgeren dessverre, og enda Men in Black III leverte helt greie mengder med sjarm og underholdningsverdi, levde den heller ikke opp til originalen.
Med både Will Smith og Tommy Lee Jones ute av bildet, forsøker Men in Black: International å sette opp en ny kraft-duo, et sett skuespillere så karismatiske at de kan spille av hverandre like mye som av filmens skurker. På papiret så var nok Chris Hemsworth og Tessa Thompson det beste valget de kunne tatt – kjemien deres var å ta og føle på i Thor: Ragnarok. De er også i blant de mest estetiske skuespillerne i Hollywood i dag, og Tessa Thompson spesielt har vist enormt skuespilltalent i filmer som Creed og Annihilation.
Det har dessverre lite å si hva slags skuespillere man har når verken manus eller regi evner å skape noe som helst spenning eller interesse. Det tar den jevne kinogjenger bruker kanskje 10 minutter å forutse filmens ”twist”, og alt annet her er klisje-pakket fyllmasse. Det er forbausende å se hvor uinspirert og lite kreativ denne filmen faktisk er, med tanke på den enorme – nesten endeløse – friheten manusforfatteren har i dette film-universet. Det er ikke slik at filmen er så dårlig at man kommer til å huske den heller. Den er bare akkurat kompetent nok satt sammen til at den blir forglemmelig i tillegg. Hvordan klarer man å lage en dårlig, uinspirert og forglemmelig film i et univers fullt med monstre, konspirasjoner, romvesener og tidsreise? Det er nesten imponerende.
Oppskriften er enkel og man har sett den bli gjentatt utallige ganger i de senere årene. Ta et eksisterende konsept eller filmunivers, kast en del penger og noen store stjerner på det, og pass på at kompetansen er rett over katastrofal. Bruk et helt filmbudsjett på promotering, og tjen penger på nostalgien og stjernestatusen. Spørsmålet man sitter igjen med er et ganske så fundamentalt et for Hollywood å besvare: hvor mange slike filmer kan de lage i lengden? Hvor mange flere ganger kan et studio stå på skuldrene til originale ideer for skamløs profitt? Er dette et uunngåelig symptom eller en trend som kanskje kan dø ut snart? La oss for guds skyld håpe det er sistnevnte.
Det er ikke særlig problematisk å se på verken Tessa Thompson eller Chris Hemsworth i et par timer, og kjemien deres er like potent som den var i Thor: Ragnarok. Alt annet i Men in Black: International faller fra hverandre dog, fra den fryktelig forutsigbare historien til den flate kleine humoren. Se heller igjen originalen fra 1997.
Men in Black: International – regissert av F. Gary Gray; med Chris Hemsworth, Tessa Thompson, Liam Neeson, Rebecca Ferguson og Emma Thompson. Spilletid: 1t 55m. Land: USA. Premiere: 14.06.19. Aldersgrense: 12 år.
