[usr 3.5]
Det unge paret Dani og Christian er i et forhold som er i ferd med å briste. Christian er på nippet til å slå opp med Dani, men når en grusom tragedie rammer familien hennes føler han seg tvunget til å bli værende hos henne i en tøff tid. Når Dani på en fest overhører at Christian og vennegjengen hans har tenkt seg på et treukers opphold til en isolert liten landsby i Sverige, for å delta på en midsommerfestival om bare 14 dager, får Christian panikk og inviterer henne med for å unngå krangling. I Sverige blir vennegjengen møtt av en fredelig landsby med hvitkledde amish-liknende svensker og en sol som nesten aldri går ned. Mens vennegjengen tar del i festivalen blir de vitne til gradvis mer forstyrrende ritualer, og en bekymringsløs ferie glir sakte inn i et mareritt tilsynelatende umulig å unnslippe.
Midsommar er regissør Ari Asters andre film. Hans debutfilm, skrekkfilmen Heredetary fra 2018, ble møtt med utrolig blandet mottakelse, som splittet publikum og kritikere i like sterk grad. Der noen hyllet filmen og mente det var fjorårets beste og skumleste film, rynket andre på nesen og mente den var for mild og manglet skremmefaktoren. Med Midsommar vil Aster trolig få en enda mer polarisert mottakelse da denne filmen er et langt mer modig og ukonvensjonelt bidrag til skrekkfilmsjangeren enn sin forgjenger.
En av de mest åpenbare kvalitetene å nevne i lys av dette er nettopp hvor lys filmen er. Gjennom Midsommar´s 147 lange minutter er lerretet nesten konstant badet i skinnende sollys. Ingenting gjemmer seg i skyggene, fordi der ikke er noen skygger å gjemme seg i. Dette skaper nydelig kinematografi der bildene som tar pusten fra deg ikke ligger langt unna hverandre. I tråd med den åpne tonen som kinematografien skaper virker også de svenske landsbyboerne veldig lenge som et imøtekommende og innbydende samfunn. Selv om denne trygghetsfølelsen er falsk er den også tilstede igjennom mye av filmen, og setter scenen for en veldig merkelig, og ubehagelig, stemning.
En viktig kritikk å nevne som utvilsomt bare vil gjelde for et skandinavisk publikum er at det svenske småsamfunnet ikke virker fullt så skremmende og fremmedgjort når man mangler en språkbarriere å forholde seg til. Mye av den ubehagelige kvaliteten til kulten ligger i at de amerikanske vennene ikke skjønner språket. For oss som forstår svensk er mye av dette borte, og filmen vil dermed ikke ha nøyaktig samme effekt på et skandinavisk publikum fordi vi forstår for mye. Dette ødelegger definitivt ikke filmen som en helhet, men gir trolig for en mindre autentisk opplevelse enn det som er intensjonen.
I tillegg til en storslagen kinematografi kan man ikke gjøre annet enn å applaudere skuespillet i filmen. Da spesielt Florence Pugh i rollen som Dani. Hun leverer en utrolig overbevisende og karrieredefinerende opptreden som både føles ekte og til tider hypnotiserende ut. Forholdet mellom Dani og Christian ligger som filmens grunnmur. Den kjennes utrolig realistisk ut i måten den portretterer et dysfunksjonelt forhold der ingen av partene egentlig har noen grunn eller behov for å holde sammen lenger, samtidig som de ikke helt klarer å gi slipp på hverandre.
De første 20 minuttene av filmen setter hovedkarakteren inn i en utenkelig alvorlig marerittsituasjon som med en gang kryper under huden på publikum. Dessverre griper ikke filmen sjansen til å utforske konsekvensene av dette utgangspunktet godt nok, og det marginaliseres til et slags vagt bakteppe som burde ha fått mer oppmerksomhet. Resten av filmen blir en slags absurd tonekrasj til sammenlikning fordi den aldri prøver å komme ned på det samme alvorlige tonale nivået.
Det er lagt utrolig mye innsatts i å gjøre denne filmen så detaljrik som overhodet mulig. Selv om noe er fiksjonalisert, er mye av de svenske ritualene som kulten utfører under festivalen basert på virkelige vikingeritualer, tradisjoner og folkesagn. Om en følger ekstra godt med i kulissene vil man kunne merke at en rekke elementer tidlig introdusert i filmen vil gå igjen og nesten spå hvor handlingen vil ende. Jeg tror det er utrolig mye interessante detaljer å legge merke til som vil gjøre Midsommer til en ypperlig film å se flere ganger.
Det er ingen tvil om at filmen både er intenst forstyrrende, makaber og til tider er imponerende god til å gjøre sitt publikum intenst ubekvem, men til en grøsserfilm å være er den likevel sjelden skummel. Der Heredetary elegant klarte å smyge seg inn under huden på store deler av sitt publikum, vil undertegnede forfatter si at Midsommar bommer på å gjenskape en liknende effekt. Grøsserelementet er tilstede, men kanskje litt på grunn av sin veldig åpne kinematografi går det sjeldent kaldt nedover ryggen på deg. Når det er sagt fungerer filmen utrolig godt som «creepy kult»-film, og er en intens og hypnotisk opplevelse som gir for en spesiell type psykologisk og visuell skrekk ulikt alt annet man finner i dagens skrekkfilmer.
Det er forfriskende å se hvordan Aster med Midsommar går i en så tydelig annen retning enn det han gjorde i sin debutfilm, samtidig som han klarer å beholde mange av sine idiosynkratiske sjangerbrytende trekk. Midsommer gir en imponerende intens mareritt-opplevelse som veksler mellom å være ubehagelig alvorlig, humoristisk, makaber og visuelt nydelig. Til syvende og sist er dette en filmopplevelse som er så unik at jeg vil anbefale alle å gjøre opp sin egen mening om den.
Midsommar – skrevet og regissert av Ari Aster; med Florence Pugh, Jack Reynor, Villhelm Bloomgren, Will Poulter, og William Jackson Harper; Spilletid: 2t 27m. Land: USA. Premiere: 26.07.19. Aldersgrense: 15 år.
