Roland Emmerich er tilbake! Hans nye storsatsning er Moonfall, nok en katastrofefilm. Det er hans favorittsjanger, og kanskje også hans eneste kompetente sjanger. Fra Independence Day (1996) og Godzilla (1998) til The Day After Tomorrow (2004) og 2012 (2009) har Emmerich, I en vid forstand, virkelig fått eksperimentert med ulike måter å ødelegge jordkloden på, i tillegg til familierelasjonene til sine hovedkarakterer. Han er tilbake og vil nå kaste månen mot jordkloden i sitt nye helville katastrofescenario med Halle Berry (Catwoman) og Patrick Wilson (The Conjuring-serien)!
Vi møter Brian Harper (Wilson) i 2011 ikledd romdrakt, fordi han er utenfor sitt romfartøy med sin kollega for å reparere en satellitt. Brian krangler over sambandet med Jo Fowler (Berry) om hva som er riktig sangtekst til Toto’s «Africa», mens Jo overvåker reparatørene fra innsiden av fartøyet. Før de rekker å overbevise hverandre blir satellitten angrepet av en «mørk sverm» som dreper kollegaen til Brian og slår Jo bevisstløs. Brian redder dagen, men ingen på jordkloden tror på han og det ender med skilsmisse og sparken fra NASA. Hvorfor? Nei, fest setebeltet, for denne over to timer lange filmen har det travelt med å fortelle sin historie fra første stund.
Du kan si mye om Roland Emmerich sitt arsenal av ideer for total tilintetgjørelse av menneskeheten, men hans evne til å introdusere titalls karakterer og konflikter, bygge dem opp og forløse dem er en smule lynrask og pannedøvende forvirrende. Jeg fant meg selv med hånden i ansiktet og med ett øyes syn i ren forbauselse i de aller fleste kjemiscenene mellom karakterer, eller introduksjonene av antagonister. Om denne motstanden manifesterte seg som mennesker, Lexus-biler, romvesener eller måner og planeter spiller ingen rolle. I det ene øyeblikket oppdager vi trusselen, og i det andre er problemet løst og overdøvd av en ny trussel.
Det virker ikke som en «regissert» film, men heller en fabrikkprodusert film for å tilfredsstille internasjonale publikum. Jeg er all in når det kommer til dumme popkornfilmer, men filmspråket trenger ikke mangle substans i form av kreative spenningsscener eller morsomme løsninger selv om hovedpersonene bare er der for å bevege plottet. Visuelt er filmen også veldig uattraktiv og rotete. Scenene i verdensrommet er fine, men på jorden har de også valgt green screen og CGI, framfor å filme på ekte lokasjoner til enhver tid. Dette vistes altfor godt, og man begynner å lure på om de i det hele tatt har vært utenfor en innebygd scene i løpet av produksjonen.
Det blir vanskelig å anbefale Moonfall til noen andre enn de som vil ha en spenstig og tullete filmkveld med vennene sine. De vennene som liker å harselere med dumme og utgåtte troper og klisjeer, selvfølgelig. Her er det ikke bare Brian som er en forsømmende far, men Jo Fowler er en forsømmende mor i tillegg, noe som gjør at nøyaktig den samme historien blir fortalt for to karakterer. I tillegg så er Wilson og Berry helt sjekket ut som skuespillere. Det er egentlig helt utrolig. Siste action-del av filmen besto av ren galskap, pseudo-vitenskap og over en million konflikt- og karakterforløsninger. Gudameg, dette ble en tung affære, men John Bradley (Game of Thrones) var flink og gøy til tider. Ikke betal penger for å se Moonfall. Det er forresten «I bless the rains down in Africa” og ikke “I miss the rain…”, Brian!
"Moonfall": regissert av Roland Emmerich. med Halle Berry, Patrick Wilson og John Bradley. 12 år. Spilletid 2t 10 min. USA. Premiere 11.02.22.
