Da var dagen her, jeg fikk endelig muligheten til å se den veldig omtalte og rørende filmfestival-hitten, Moonlight. Filmen er nominert til intet mindre enn åtte mulige Oscarstatuetter, så forventningene var høye. Om de ble innfridd spør du? La meg få lyse litt måneskinn på det spørsmålet ditt, så skal vi se.
Barry Jenkins står for regi av denne utfordrende, tidløse, år-hoppende, tredelte-historien om Chiron. Kjært barn har mange navn og vi introduseres først til Chiron under kallenavnet Little og etter en tittelskjerm som informerer om første akt med samme navn er vi i gang. Little (Alex R. Hibbert) er 9 år og mobbes av jevnaldrende gutter for å være homofil med en god del synonymer for «soper». Dette er ord som Little ikke helt forstår, men han er smart nok til å forstå at ordene er ment for å såre ham. Vi blir møtt av Juan (Mahershala Ali), mannen som styrer nabolaget i Miami. Juan finner og tar seg av Little etter at mobberne har løpt sin vei.
Little finner en merkelig trygghet hos narkotikalangeren Juan og kjæresten Teresa (Janelle Monáe) som han ikke opplever hjemme eller på skolen. Dette liker hans narkotikaavhengige mor, Paula (Naomie Harris), dårlig. Dette er en historie om identitet, oppvekst, forsømmelse og sosialt gruppepress. I nabolaget og narkotikamiljøet som Little omringes av er det bare en ting som gjelder. Du må være tøff. Det er ingen plass for gråting i dette testosteronfylte gangstermiljøet. For alt Little vet eksisterer det ingen plass for sånt i det hele tatt.
Filmen hopper videre to ganger og innehar hele tre representasjoner av vår hovedperson i tre forskjellige aldere og perioder av hans liv. Nå er Chiron (Ashton Sanders) i tenårene og all form for gruppepress, mobbing og forsømmelse av moren, er nå skrudd opp ti hakk til. Livet for svarte ungdommer i Miami later til å være en ond sirkel av en kultur med fattigdom, dop og vold som aldri slutter. Uten en farsfigur eller en oppegående mor leter Chiron febrilsk etter noen som kan hjelpe han å forstå seg selv og sin plass her i verden. Seerne blir som sugekopper mot kinolerretet og filmens bilder, her er det mye å ta av.
I tillegg til å ha regissert Moonlight, står Jenkins også for et fint skrevet manus til filmen, det er likevel bildene som hovedsakelig står for fortellingen i Moonlight. Det er derfor ikke bare Jenkins som fortjener oppmerksomhet under denne produksjonen. Kinematografien (James Laxton) er fenomenal og livlig. Utsnittene graver i karakterene og leter etter informasjon, vi får se nært, rundt, over og under. kameraføringen blir aldri kjedelig og bildene forteller mye mer enn dialogen. Det hjelper også på at nesten hvert eneste bilde og hver eneste innstilling er komponert på en frisk og fargerik måte som gir kontraster og spenning i bildet selv. Fargepaletten oser av måneskinn som er farget blått som igjen gir en svak blåfarge til alle de andre fargene brukt i filmen. Ja selv karakterene får en slags blålig svart farge som gir de en pen glans. Alt dette er til slutt klippet sammen så rytmisk og spørrende at øyet sjeldent streifer av skjermen.
Det er ikke målet, men reisen selv som er opplevelsen. Dette utsagnet passer perfekt for Moonlight. Virkemidler som kreative utsnitt og nydelige farger er ikke alt. Musikksporet dirrer inn i hjerteroten gjennom basshøyttalerne til samtlige karakterer, og tar oss med på en berg-og-dal-bane som har sine velmente spenningsstopp her og der. Dette gir et godt levert engasjement for filmens historie og skuespillerprestasjonene er intet mindre enn flotte.
Mahershala Ali som Juan og Naomie Harris som moren Paula er begge nominert for beste birolle, dette mener undertegnede er vel fortjent. Selv om filmen skifter rolleinnehaver til hovedperson hele tre ganger er det ingenting som rokker med min innlevelse av menneskene jeg ser samhandle på lerretet. Hvis jeg skulle kritisere noe ville det vært et litt kjedelig manus i tredje akt, men dette kondemnerer ikke noe med min helhetsfølelse av filmen. Det er fortsatt bildene som står for fortellingen og dialogen fra manus blir sekundært til ansiktuttrykkene, kroppsspråket og handlingene til karakterene.
I fare for å si for mye om handlingen til filmen skal jeg ende dette kjapt. Filmen innfridde, den er en perle på en fin belyst strand. Det er en sirkelfortelling med et rop om forandring og et rop om at mennesker som ender på de gale veier ofte har slitt med å forstå sin egen identitet, mening og plass. Historien er vakker, bildene er vakker og musikken er vakker. Kom deg på kino på fredag og sjekk ut Moonlight. Anbefales!
Moonlight - Regissert og skrevet av Barry Jenkins, med; Mahershala Ali, Naomi Harris, Janelle Monae, Shariff Earp og Alex Hibbert. Lengde: 1 t 50 min. Nasjonalitet: USA. Premiere: 10.02.17.
