Christian Rivers debuterer i regirollen med et gigantisk og høylytt cgi-spetakkel, om en postapokalyptisk verden med gigantbyer på hjul.
Mortal Engines er historien om Hester Shaw, spilt av islandske Hera Hilmar, som er en hevntørst dame på jakt etter mannen ansvarlig for hennes mors død. Mannen, Thadeus Valentine (Hugo Weaving) er en maktsyk type med hovedansvar for by-kjøretøy-hybriden London. Settingen er jorda, i cirka år 3000. I denne verdenen livnærer byer av hverandre, og «survival of the fittest» er et faktum. Med en skummel følelsesløs robot i hælene på hester blir det et spørsmål om tid om hvem som tar knekken på hvem først, gjennom svære og lange actionsekvenser.
Filmen har nokså lovende filmskapere bak seg. Rivers er riktig nok debutant som regissør, men har lenge jobbet i bransjen via Weta Workshops, innen spesial- og visuelle effekter. Man skulle tro de er involvert i denne på grunn av det storslåtte produksjonsdesignet, men niks. Rivers lange samarbeidspartner Peter Jackson har her produsentrollen. Til tross for veteranene involvert så ble dette en nokså middelmådig opplevelse.
Utseendemessig er filmen en miks av bra og tam. Kostymedesignet og settene er kjempekule og det er en fryd å bli introdusert til verdenen. Den er tungt avhengig av dataeffekter på grunn av den gigantiske historien den tar for seg, og det er forståelig, men i lengden blir litt vondt å se på. Heldigvis slapp jeg å se den i 3D, som jeg frykter ville gjort vondt verre. Filmen er også utrolig fargerik, som skurret litt for meg. Det er fordi om seeren skal kjøpe at det er en postapokalyptisk setting, så må det da også føles som en. Fargene er fine, men tror de kunne krydret den mer med skitt og rusk.
Historien i seg selv er forutsigbar og lite nyskapende. Du forstår hvordan handlingen blir å utspille seg uten problemer og dialogen i seg selv er fryktelig eksposisjonstung. I blant inneholder filmen komiske replikker, og enten funker de eller så bommer de totalt. En scene verdt å nevne som ikke funker er når to karakterer besøker et museum med gjenstander i fra vår tid, hvor den ene karakteren sier noe i duren «hvis respekt for de gamle gudene deres» og en statue av to minions vises. Da slo jeg meg så hardt i panna at klasket laget ekko i salen.
Karakterene er også vanskelig å knytte seg til, og den emosjonelle innvirkningen blir akkurat for tam. Litt artig at den mest interessante karakteren som man også knytter seg mest til emosjonelt til er roboten Shrike (Stephen Lang) som ikke eier følelser.
Karakterene sier og gjør ting i en såpass stor hastighet at man aldri får tid til å få tenkt seg om og si «vent hæ?». Dette funker på godt og vondt, og er nok et bevisst valg av filmskaperne – de hadde nok mest i fokus at seeren bare skal kose seg på kino.
Filmen var akkurat som forventet. Verken bra eller dårlig, men et spektakulært «meh». Om man går inn med hjernen skrudd av er det nok noen underholdende to timer, men jeg for min del ville ikke hatt hastverk med å se denne.
Mortal Engines - regissert av Christian Rivers; skrevet av Fran Walsh, Peter Jackson m.fl.; Hera Hilmar, Hugo Weaving og Robert Sheehan; Spilletid: 2 t. 8 min. Land: USA, New Zealand. Aldersgrense: 12 år. Premiere: 7.12.2018
