Det er flere som mener at barnefilmer er nærmest immune mot kritikk. Argumentene går som oftest ut på: «Den er for barn, den er ikke laget for deg og derfor gjelder ikke din mening!» eller «Barn hadde ikke merket det, derfor kan du ikke tenke på det som en feil.». Jeg mener derimot at uansett hvem filmen er laget for, er det mulig å kritisere den. Dårlige filmer burde ikke bli unnskyldt, bare fordi de er laget for barn. Spesielt når vi har mange animerte barnefilmer, som klarer å appellere til alle alderskategorier. Etter å ha sett My Little Pony: The Movie, er jeg usikker på om denne kan appellere til verken barn, eller noen andre aldergrupper for den saks skyld.
Jeg har aldri sett en My Little Pony-film, eller en episode av serien før dette. My Little Pony: The Movie er mitt første møte med universet bestående av små hoppende ponnier, med altfor lyse stemmer. Jeg forventet ikke et Ghibli-eventyr, en Pixar-blockbuster eller en Disney-klassiker. Dypt i sjelen min, følte jeg likevel et lite glimt av håp. Håp om at muligens kunne filmen overraske. Hvis det ikke var klart fra tittelen, så er ikke dette tilfellet lenger.
Med min stilling på kritikk av barnefilmer og kjennskap av filmuniverset til MLP erklært, er det på tide å snakke om filmen. Første scenen introduserer oss til våre hovedkarakterer, og det er allerede tydelig, at dette blir en lang og slitsom reise for publikumet. Hovedpersonene redefinerer hva éndimensjonale karakterer betyr. Hver eneste ponni har kun ett karaktertrekk, som definerer deres handlinger og avgjørelser gjennom hele filmen. Deres flate personligheter kommer med enkle farger, for at man ikke skal bli forvirret. Brun ponni med hatt er «redneck ponni», lilla med ekstra fancy hår er «pen overklasse ponni» og sist men ikke minst, regnbue ponni. Bokstavelig talt alt den gjør, er å lage regnbuer. Hele karakteren kan bli oppsummert med ett ord. Regnbue. Alt den snakker om er regnbuer, den er regnbuefarget og det hadde på ingen måte overrasket meg om den driter regnbuer også. Jeg skulle gjerne sagt at dette var den mest ubrukelige og overflødige karakteren i hele filmen, men det ville vært en løgn. For ikke bare er resten av våre ponni-helter minst like udugelige, men det er en ponni som er flere hakk verre.
Selvfølgelig finnes det en dedikert «comedic relief» ponni, som ved første blikk minner skremmende om en mer plagsom versjon av Jar Jar Binks. I likhet med den mulige Sith Lorden, hopper denne rosa ponnien rundt, dummer seg ut og har one-liners som får meg til å ville rive ut skjegget. Det som gjør denne rosa ponnien enda verre enn Jar Jar Binks, er det ekstreme energinivået. Jeg vet ikke hva slags dop det finnes i MLP-universet, men denne ponnien er garantert på alt fra adderall til MDMA. Alt denne ponnien gjør er å løpe frem og tilbake på skjermen og rope med sin ekstremt plagsomme og lyse stemme. Den er alltid gira og det er hele karakteren. Barn som kommer for å se denne filmen høye på sukker, kan sikket kjenne seg igjen. For oss andre, er dette kun enda en plagsom ting, i en allerede veldig plagsom film. Regnbue ponni var ubrukelig, men den sendte ikke bølger med ubehag ned ryggraden min hver gang den kom på skjermen. Skulle ønske jeg kunne si det samme om rosa ponni. Jeg satt i kinosalen og var direkte flau. Jeg var flau for de som har laget denne filmen, de som har skrevet denne forferdelige karakteren, de som har gitt den sin stemme, kinoen som måtte vise den og høyttalerne som måtte produsere de uhyre forferdelige replikkene.
Replikker og dialog kan overraskende nok ikke regnes som filmens høydepunkt. Her kommer det ekstremt tydelig frem, at den er laget for barn. Filmen består eksklusivt av forklarende dialog (med en god del puns som ga meg selvmordstanker). Det som skjer på skjermen blir gjentatt, forklart og drillet inni hodet ditt på den mest plagsomme måten. Å sitte på kinoen kunne sammenlignes med å se på en film med en venn som aldri slutter å prate. Han er veldig glad i å forklare hva som skjer og gjør det konstant mens filmen går. Uavbrutt babling om hvorfor de gjør hva de gjør, hvor de skal, og selvfølgelig at de må lage regnbuer. Jeg kunne ha sett denne filmen med øynene lukket og ikke ha gått glipp av noe som helst. Alt blir fortalt direkte til publikum gjennom dialog. Når jeg tenker meg om, hadde jeg nok likt filmen bedre med øynene lukket, for da hadde jeg sluppet å se på animasjonene.
Filmens kunststil er ikke det verste jeg noen sinne har sett. Alle ponnier har sin egen stil og det er ikke vanskelig å skille mellom dem. Dette tenker jeg er neppe tilfeldig, for Gud forby filmskapere måtte bruke dialog eller karaktertrekk til å skille mellom dem. Det er ikke ponni- eller karakteranimasjon generelt jeg har et problem med. Det som virkelig plager meg med det visuelle aspektet til filmen, er de forferdelige scenebakgrunnene og animasjonene på ting som ikke er karakterer. Jeg brøt ut i latterkrampe, da ca. 10 minutter inn i filmen, et luftskip kommer til byen der ponniene bor. Ikke bare er skipet omringet av mørk tåke, som virkelig ser forferdelig og billig ut, men i det skipet skal lande, kommer den borti en stolpe. Denne stolpen knekker i 3 deler på den mest unaturlige og lattervekkende måten. Det er virkelig noe jeg kunne ha sett for meg skulle skje i en amatøranimasjonsfilm, noe laget for 50 dollar på 90-tallet. Oppløsningen på stolpen, de skarpe og ujevne kantene, samt antall polygoner minnet meg om en PS2 cutscene. Forferdelig røyk og støv, objekter som består av et par polygoner for lite, teksturene der man nærmest kan se piksler, alt dette og mer i kun én scene. Dette var enda vondere for øynene, når det står i kontrast med det som ser ut som håndtegnede hovedpersoner.
Mange animerte filmer lever på fengende sanger, som barn kan nynne på og terrorisere foreldre og vokse i nærområdet sitt med. My Little Pony er ingen unntak, i den forstand at den har sanger. Dette er ikke gode sanger. Dette er ikke fengende sanger. Du finner ikke nye «Let it Go!» her. Det er vel å bemerke, at jeg så filmen dubbet på norsk, inkludert sangene. Om sangene i filmen med originaltale er noe bedre enn det jeg fikk oppleve, er tvilsomt. Uavhengig av sangene på engelsk, er den norske versjonen virkelig forferdelig. Riktignok er jeg ikke typen til å like mange sanger fra barnefilmer, selv det mange mener er de beste Disney sangene. Selv i forhold til andre barnesanger, var dette var ren tortur. Tekstene ga null mening, rim eller flyt i sangene var det ikke snakk om, instrumentarrangementene var flate og fort glemt på sitt beste og kvalmende på sitt verste. Om resten av filmen ikke var ille nok, så var det sangene, som sementerte denne som min verste film av 2017 hittil.
Historien i filmen er ekstremt generisk, redde landsbyen opplegg, som alle har vært borti tusen ganger før. Derfor gidder jeg ikke å drøfte plottet engang. Det som irriterte meg mest, var at plottet fikk filmen til å føles ekstremt treg. Når man har et standard plot i en film, bruker man gjerne mer tid på å utdype karakterer, dialog eller egentlig hva som helst. Så er plotet der bare for å ha en unnskyldning til å ha bra samtaler og gode karakterer. Denne filmen har verken bra plot, gode karakterer eller dialog som ikke forteller meg det jeg allerede har sett. Det syns jeg er filmens mest imponerende bragd. Den er så ufattelig kjedelig og uten noe form for underholdning eller annen type verdi, at den bryter fysikkens lover og får tiden til å gå saktere.
Hva kan jeg si om denne filmen, som jeg ikke har sagt allerede? På alle måter man kan dømme en film på, stryker den. Ja, den er laget for barn og nei, jeg er ikke et barn. Betyr det at min mening ikke telles? Eller betyr det at min mening burde telles ekstra, fordi jeg har en mer filmkunnskap enn den gjennomsnittlige fem-åringen? Det er ikke opp til meg å si. Det som derimot er opp til meg å si, er at denne filmen er helt forferdelig. De eneste jeg vil anbefale denne filmen til, er personer med smak for selvpining, folk som er for fulle til å få med seg hva som skjer eller folk som enten er blinde, døve eller begge deler. Den eneste gode opplevelsen jeg hadde da jeg så filmen, var gratis kaffe på kinoen.
My Little Pony: The Movie - regissert av Jason Thiessen; med Lise Mæland, Gaute Boris Skjegstad, Jannike Kruse, Stine Skårdal Jensen, Hanne Dancke Arnesen, Anniken Marie Nielsen, Anine Kruse Skaterud, Lena Meieran, Tiril Heide-Steen. Spilletid: 1 t. 39 min. Land: USA. Premiere: 13. oktober 2017. Aldersgrense: 6 år
