Natt på museet 3: Gravkammerets hemmelighet – Regi: Shawn Levy – USA – 1 t. 37 min.
Jeg må innrømme at Natt på Museet-filmene har vært en form for guilty pleasure de siste par årene. Den barnslige humoren var aldri særlig overdreven, eller for dum. Perfekt for en treig dag hvor man egentlig ikke føler for å se noe som krever mer enn en hjernecelle.
Larry (Ben Stiller) jobber fremdeles på Smithsonian Museum i New York. Den mystiske tavlen som gjør utstillingene levende på natta holder på å gå tom for magi, og for å redde sine venner er Larry, med kompani, nødt til å reise til British Museum i London. I tillegg til den vanlige flokken, som blant annet inkluderer Robin Williams i rollen som Thedore Roosevelt og Owen Wilson som Jedediah, får vi en rekke nye karakterer. Blant annet Dan Stevens som Sir Lancelot og Ben Kingsley som mumien Merenkhare.
Filmen følger stort sett samme oppskrift som de to forrige. Kort og enkelt fortalt: Det skaper forviklinger når ting som ikke vet de er museumsgjenstander våkner til live. Derfor er ikke oppdraget om å få reparert den magiske tavlen like enkel som det høres ut som. Historien i disse filmene har aldri vært den mest kompliserte, men det har heller ikke vært poenget. Det er situasjonene som oppstår som bærer filmen frem. Disse er dog av varierende kvalitet. Noen av de er morsomme, andre føles litt unødvendige ut, blant annet apen som ikke bare en, men to ganger, føler for å tisse på karakterene. Sant nok er målgruppa til denne filmen noe yngre enn meg, men en burde likevel ha holdt seg for god til å gjenta en tissevits to ganger.
Det at målgruppen er såpass ung fører også til filmens største problem, dubbingen. Tegnefilmer egner seg til dubbing, live action gjør dessverre ikke det. Dessuten er det litt trist å miste den komiske timingen man får med talenter som Rebel Wilson, Ricky Gervais, Dick Van Dyke, Owen Wilde og Steve Cogan. Avslutningreplikken til Robin Williams hadde nok også blitt mye mer betydningsfull på engelsk, da dette ble hans aller siste rolle.
Natt på Museet 3 har beholdt mye av det som gjorde forgjengerne til de enkle gledene de er. Den er ikke den sterkeste filmen i sin sjanger, men oppnår tross alt det den satte seg som mål, nemlig det å underholde.
