Noah – Regi: Darren Aronofsky – Paramount Pictures / Regency Enterprises /Protozoa Pictures /Disruption Entertainment – 2 t. 17 min.
Man trodde kanskje at bibeleposets tid forlengst var forbi, men mesterregissøren Darren Aronofsky beviser at det ennå er fullt mulig å gjennomføre et grandiost epos. Samtidig har han tatt seg en del kunstneriske friheter ved at det er fokus på andre interessante aspekter knyttet opp mot histories moral og menneskehetens eksistens. Filmen dykker dypere i det man ellers har tatt forgitt som en harmløs barnefortelling og gir oss et helt nytt syn på vår egen eksistens.
Filmen er basert på bibelfortellingene om Noa fra sjette til niende kapittel av første mosebok. Jorda har blitt et sted gjennomsyret av ondskap, et sted som ikke lenger er til å kjenne igjen fra Edens hage. Mennesket har tappet jorden for ressurser og mange dyrearter er på vei mot utrydning på grunn av menneskets smak for kjøtt. Den siste ærlige slekt er Noas (Russell Crowe), der alle lever i harmoni med guds natur så godt de bare kan. En dag får Noa en åpenbaring: Han må bygge en ark for å redde guds skaperverk, nemlig dyrene – to av hver art, fra den kommende syndefloden som skal renske verden fra all synd og starte på nytt.
Når det ble et faktum at Aronofsky hadde planer om å lage et bibelepos var det sikkert mange som trodde at han hadde gått fra sans og samling. Og man undrer jo på om et bibelepos i det hele tatt kan være relevant i disse dager. Det er nettopp det Noah er, svert relevant faktisk. Man trenger ikke den store fantasien for å forstå at syndefloden er en allegori for dagens klimakrise hvor også det stigende havnivået er den store faren.
Men det er også de menneskelige svakhetene som gjør denne filmen bemerkelsesverdig. Noa kommer til den konklusjonen at det kun er dyrene om bord som skal få lov til å leve og formere seg, mens hele menneskeheten, inkludert seg selv og hans familie skal forsvinne for godt. Er menneskearten verd å redde? Etter alle kriger og urettferdigheter, hva om disse tingene skjer igjen? Dette er de store og vanskelige spørsmålene som blir stilt, og man trenger ikke å være religiøs for å ta del i denne diskusjonen. Man kan si at dette er en film som konfronterer oss, og det er noen virkelig sterke melodramatiske scener hvor det står mellom følelser og fornuft, hvor hele menneskets eksistens faktisk står på spill.
På samme måte som Aronofskys tidligere film The Fountain er også Noah en spirituell reise som enten vil bli elsket eller hatet. Selv om det nesten ikke er å komme vekk fra spesialeffekter i disse dager, er spesialeffektene i denne filmen ganske brukbare. Eksepsjonelt gode skuespillere er også å finne i denne filmen. Nok en gang spiller Russell Crowe og Jennifer Connelly mann og kone med den kjemien de hadde i Et vakkert sinn. Emma Watson i rollen som Noas adoptivdatter Ila overrasker virkelig med en meget sterk rolleprestasjon.
Dette er et bibelepos som virkelig klarer å holde seg relevant i disse dager, samtidig som den klarer å skape et spennende og fantasifullt Tolkien-aktig univers. Det er kanskje litt rart at filmen har noen slåsscener, men sånt er vel vanskelig å uungå i den digitale IMAX-tidsalderen. Noah er en overraskende solid film som virkelig stiller de vanskelig spørsmål og nok en gang minner oss på den pågående klimakrisen.
