[usr 4]
Det er få regissører som klarer å fange hele verdens oppmerksomhet slik Quentin Tarantino gjør. Blandingen av dyptstikkende og minneverdige manus, Oscar-verdige skuespillerprestasjoner, uforutsigbarhet og skyhøy underholdningsverdi gjør Tarantino stort sett universalt elsket av både publikum og kritikere. Once Upon a Time… in Hollywood er et godt stykke unna regissørens beste, men er man glad i stilen og estetikken klarer man ikke annet enn å kose seg.
Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) er en avdanket skuespiller som lever i skyggen av sine tidligere suksesser, særdeles rollen som dusørjeger Jake Cahill i TV-serien Bounty Law. Dalton er nå redusert til lite annet enn ”ukens skurk”, og det klart at hans karriere i Hollywood går mot slutten. Han er støttet opp og holdt gående av sin personlige stuntmann, assistent og eneste venn, den evig tålmodige og behjelpelige Cliff Booth (Brad Pitt).
Etter et ydmykende intervju med en filmprodusent (Al Pacino, som storkoser seg), blir Dalton bare tilbudt roller i ”motbydelige” spagetti-western, og når sitt laveste punkt. Når han oppdager at han er nabo med selveste Roman Polanski og Sharon Tate (Margot Robbie) forestiller han seg nye muligheter dog, og prøver å finne tilbake til håpet og selvrespekten.
Leonardo DiCaprio skinner som alltid, i en overraskende komisk og lite selvhøytidelig rolle. I en lang og omfattende sekvens føler Dalton seg skammelig utilstrekkelig på filmsettet, og må grave dypt for å finne igjen talentet sitt. Det er filmmagi å se DiCaprio spille at han spiller, spille at han glemmer replikker, spille at han overspiller. Den veslevoksne Julia Butters tilegner scenene tonnevis av sjarm med kanskje det beste barneskuespillet siden Den Sjette Sansen. Den lille stjerna belærer og irettesetter Dalton med visdomsord igjennom Tarantino sitt strålende manus.
Brad Pitt er seg selv lik på godt og vondt, men får sine øyeblikk, særdeles i et spenningsfullt og Hitchcock-aktig møte med Manson-familien. Det er også utrolig å se en 55 år gammel mann som eldres som en god vin, i en rolle som først og fremst fokuserer på Pitts utseende. Mindre roller fra blant annet Kurt Russell, Zoe Bell, Margaret Qualley, Damian Lewis og Dakota Fanning er med på berike filmens univers.
Det blir mer problematisk når man kommer til Margot Robbie sin Sharon Tate, som for mange sikkert er kjent fra Manson-drapene. Hennes tilstedeværelse i filmen gir historien en vond forventing, og jo mer man ser til henne jo mer malplassert føles det. Robbie får ikke stort å jobbe med, og Sharon Tate er ikke noe mer enn et naivt og dumsnilt beundringsobjekt. Det hadde kledd filmen om hun heller var delegert til bakgrunnen, mer et historisk bakteppe enn et fokus for mannlig oppmerksomhet. Det er forståelig hvorfor Tarantino har valgt å vise henne slik, med et ønske om en slags hyllest uten å tre for mye inn i det biografiske. Dessverre fungerer det bare ikke, og føles nesten smakløst.
Det er også andre ting å pirke på. Filmen har øyeblikk med dødtid som en yngre Tarantino hadde strammet inn, og i siste akt må det tys til en fortellerstemme for å plassere karakterer i forhold til hverandre. For en visuell mester som Tarantino virker det som lite annet enn latskap. Det er selvfølgelig ikke særlig vanskelig å tilgi, spesielt når man ser filmen for andre gang. Slutten gjør også opp for mye her, men det er lite jeg kan si om den uten å avsløre noe. Ordet skadefryd er beskrivende nok.
Once Upon a Time… in Hollywood er på mange vis klassisk Tarantino, men også en ny vei for regissøren. Tenk mer kjærlighetsbrev til en æra og en industri enn en pulserende actionfilm. Det er ikke å si at filmen er kjedelig, men den tar seg god tid – kanskje litt for god tid – til å etablere hver eneste mikroskopiske detalj som utgjorde Los Angeles ala 1969. Dette er Tarantino sin barndom, arnestedet til de fleste av hans mange inspirasjoner, og det synes. Han klarer ikke å dy seg, klarer ikke å holde noe tilbake. Alle radioreklamer må spilles til det fulle, alle tidsriktige etiketter må få et eget nærbilde. Neonlys og premiereplakater, hippier på ethvert gatehjørnet og tidsriktig rock/pop-musikk, dette er nok det nærmeste man kommer en faktisk tidsreise.
Om man er kjent med 60-tallets popkultur er det nok en gullgruve av nostalgi, og for alle oss andre vekker det en viss anemoia. Tarantino blander denne detaljrike virkeligheten med sin egen fantasi, og herlige referanser til hans tidligere filmer, som Red Apple sigaretter og en film laget av Antonio Margheriti. Hans karakterer flyter inn i – og påvirker – livet til virkelige mennesker slik de også gjorde i Inglorious Basterds. Det er hans egen versjon av alternativ historie, hva som hadde skjedd i vår verden om hans karakterer befolket den, som han selv sier.
Men Tarantino sier så mye mer med sin sannsynligvis nest siste film. Rick Dalton er et produkt av en industri i monumental forandring, en tid hvor 50 år med Klassisk Hollywood skulle motvillig gi vei for den mørkere og mer menneskelige New Hollywood. Once Upon a Time… in Hollywood er vel så mye en meta-kommentar på Tarantino sin egen plass i en industri han direkte forandret på med sine tidligste mesterstykker Reservoir Dogs og Pulp Fiction. Kanskje Once Upon a Time… in Hollywood er delvis et oppgjør regissøren gjør med seg selv, en forberedelse på å bli forbigått. Med hans selvvalgte pensjonering rett rundt hjørnet, er den nostalgiske kjærligheten for analog filmskapning blitt en større og større sjeldenhet, og det kollektive kinomørket virker til å gi vei for streaming-tjenester hjemme i stua.
Og Tarantino lager filmer først og fremst for kino, det er det ingen tvil om. Once Upon a Time… in Hollywood var ikke bare bedre når jeg så den for andre gang, den var også beriket av en stappfull kinosal. Å sitte iblant 400 kinogjengere som ler og gisper med deg i over to og en halv time gjør filmen mer minneverdig, og ser den blomstre som et kjærlighetsbrev til alt filmindustrien står for.
Once Upon a Time… in Hollywood er et levende bilde av 1969 sitt Los Angeles. Det er også et kjærlighetsbrev til Hollywood og dens turbulente historie som filmmagiens mekka. Filmen lever ikke opp til noen av Tarantino sine tidligere mesterstykker, men er utvilsomt uforutsigbar, underholdende og fascinerende – og gjør seg best i en kinosal full av filmnerder som en selv.
Once Upon a Time… In Hollywood – skrevet og regissert av Quentin Tarantino; med Leonardo DiCaprio, Brad Pitt, Margot Robbie, James Marsden, Dakota Fanning, Al Pacino og Kurt Russell. Spilletid: 2t 41m. Land: USA Premiere: 16.08.19. Aldersgrense: 15 år.
