Chronicle of the Years of Fire (1975) Regi: Mohammed Lakhdar-Haminas – O.N.C.I.C. – 2 t. 57 min.
Algerie er det landet i verden som for alltid vil bli husket for sin mostand mot de franske kolonistenes brutalitet og undertrykkelse. Algerie har blitt selve symbolet på den antikolonistiske motstandsbevegelsen. Spesielt gjennom filmmediet, hvor det har blitt laget mange filmer om nettopp dette. Det er så klart Gillo Pontecorvos mesterverk Kampen om Algerie (1966) som gjorde at Algerie ville få en spesiell plass i alle filmelskeres hjerter. Men siden Kampen om Algerie er hovedsakelig en italiensk produksjon, valgte jeg heller å ta for meg Mohammed Lakhdar-Haminas Chronique des années de braise (Krøniken om flammens år), en algerisk film som i 1975 vant Gullpalmen i Cannes.
Istedenfor å ta for seg selve frigjøringskrigen velger Hamina heller å sette fokus på de hendelsene som førte opp til krigen. Fortalt gjennom flere fattige bønners øyne fra slutten av trettitallet til 1. november 1954, som var den dagen FLN (Front de libération nationale) erklærte krig mot de franske kolonistene. Filmen begynner først med bønder i en knusktørr landsby, som på grunn av tørke ikke klarer å få til avlinger og heller ikke å dele vannet som de finner seg imellom. I håp om et bedre liv i byen oppdager de at det er franskmennene som har alle godene. Og når algeriske menn blir innkalt til krigstjeneste for å bestykke ”faderlandet”, når de selv blir utsatt for undertrykkelse, begynner radikale tanker å forme seg til det som uunngåelig kommer til å ende i væpnede aksjoner.
Dette er definitivt en film som tar for seg et helt annet aspekt som vi nesten tar for gitt. Vanligvis er det krigen i seg selv som får mest fokus. Mest sannsynligvis for at det er det det er mest spenning i. Dette er et epos som virkelig får fram de forferdelige forholdene: de dårlige lønningene, fattigdommen og epidemier hvor det er kun kolonistene som får tilgang til medisin. Også får vi den vinklingen at selv om Algerie er en del av Frankrike, så betyr det ikke at algeriere flest deler franskmennenes synspunkt. De ser for eksempel på Adolf Hitler som enda en erobrer, på samme måte som franskmennene.
Dette er en film som tar for seg de elementære elementene i all menneskelig konflikt. En film som klarer å være ekstremt informativ og oversiktlig på en og samme tid. På samme måte som Kampen om Algerie, kan denne filmen brukes til å trekke paralleller mellom den algeriske frigjøringskrigen og andre konflikter i Midtøsten, spesielt konflikter som har utspilt seg i Irak og Israel. Frustrasjonen som alle algeriere føler blir vidunderlig utropt av landsbyidioten, et tiår før Spike Lees Do the Right Thing gjorde det samme. En film som ikke bare er filmatisk vakker, men også et viktig historisk og politisk epos. Man kan si at dette er Algeries svar på Tatt av Vinden.
