Som ivrig seer av barnefilm har jeg alltid høye forventninger til nye storproduksjoner à la Pixar og Disney. Det var med tilsvarende store forventninger jeg satte meg til i salen og ventet på at filmen skulle ta meg med på et én og en halv times eventyr. Den gleden ble raskt stoppet da de første norske stemmene lød ut fra høyttalerne, tydelig dubbet, noe som er et gjenkjennelig mareritt for den som har sett live-action filmer med norsk stemmelegging. Det tok imidlertid ikke lang tid før det nevnte faktum var glemt, og denne seeren satt med et nærmest mistenkelig stort glis gjennom resten av filmen, for dens kvaliteter kunne ikke betviles.
Paddington 2 er en live-action film fusjonert med cgi-bilder, regissert av Paul King, med Hugh Grant, Ben Whishaw og Brendan Gleeson i rollene. Filmen er en oppfølger til Paddington fra 2014, og den har sin egen historie å fortelle som ikke avhenger mye av hendelsene fra den første filmen, da det var mer en origin-story. Paddington er en antropomorf bjørn som lever sine dager hos en hyggelig familie i London. I dette univers, som er i nåtidens London, bruker fortsatt folk telefonkiosker, hustelefoner og folk kan bo i Londons finere nabolag med en inntekt som avisselger. Ingen har sett en smarttelefon i hvert fall, men dette er positivt for karakterens fokus, noe virkeligheten har mistet for en stund siden.
Paddingtons mål i filmen er å tjene inn penger til en utbrettsbok over London til sin bjørnetante Lucy, som aldri har vært der. Dette er filmens emosjonelle midtpunkt og man ønsker genuint at tanta skal få denne gaven. Dessverre blir han feilaktig dømt for tyveri av nevnte bok og havner i fengsel. Resten av filmen utspiller seg noenlunde som Cool Hand Luke, Shawshank Redemption og Bronson. Neida. Men innsatsene er høye, tyven må stoppes og familien til Paddington jobber hardt for å renvaske ham. Dette legger opp til noe som kan bli en av årets mest hjertevarme og koselige, men også kreative filmer. Det er en rekke grunner til at filmen er så vellykket som den er.
Noe som legges merke til veldig fort er kinematografien. Himmel, for en fantastisk film dette er å se på. Mange, i likhet med meg selv vil nok trekke likheter til Wes Andersons visuelle utsnitt. Bildekomposisjonen har ofte nydelig symmetri, og mange scener har sentrert perspektiv hvor karakteren står i det absolutte midtpunkt. Dette funker veldig godt i filmen og vitner om hvilken kjærlighet og håndverk som gikk med til å lage filmen. Produksjonsdesignen er også top-notch, noe som også kan være inspirert av den fargerike Mr. Anderson.
Det som ble lagt spesielt merke til var hvor mange stiler som ble benyttet i denne filmen; vi har sekvenser som er tegneserie-aktige, scener som er basert på London som reprodusert i utbrettsboken, samt togscener, jaktscener, flyvescener og mye mer. Denne filmen dekker hele spekteret fra hjertevarmende øyeblikk, til kanten-på-setet type spenning.
Karakterene er tredimensjonale, og humoren er noe som treffer veldig bra. Med fire personer i salen var det bestemt at ingen ville le høylytt lenge før filmen begynte, men gliset mitt hadde vanskeligheter med å holde seg i noen av scenene med Hugh Grant og Brendan Gleeson. Førstnevnte stjeler showet når først han er i en scene, og Gleesons hardbarka kjøkkensjef i fengselet er bare kjent som «Neven». Ganske passende om jeg må si det. Han er også mesterhjernen bak forsøket deres på «Flukten fra Alcatraz», som Paddington blir med på. Familien til Paddington på utsiden går over noen sosiale grenser for å få Paddington ut av fengsel, men skinner alltid gjennom som en elskende familie som vil gjøre alt for å få hjem sin kjære bjørn.
I tillegg har den filmen uvanlig mange pop-kulturelle referanser, noe som gledet denne seeren. Den blå ansiktsmasken i Pierrot Le Fou og den fantastiske fleksibiliteten til Jean-Claude Van Damme i hans kjente spageat er noen av dem som kan fly hus forbi noen, men digges av den som plukker den opp.
Om ikke hele filmen var god nok grunn til å like filmen, var både avslutningen og end titles-nummeret verdt turen. Avslutningen gir hyllest til en av tidenes mest elskede film, It’s a Wonderful Life, og gjengir den på en så rørende og vakker måte at undertegnede ikke kunne holde tårene tilbake. Mer crowdpleasing blir det ikke. Det ble ikke verre av å se Hugh Grants opptreden under rulleteksten. La La Land, take notes.
Paddington 2 - Regissert av Paul King, Skrevet Simon Farnaby, Paul King, Jon Croker og Michael Bond, med; Hugh Grant, Ben Whishaw, Brendan Gleeson, Jim Broadbent. Spilletid: 1 t 43 min. Nasjonalitet: Storbritannia. Premiere: 08.12.17
