Paterson (Adam Driver) er bussjåfør i byen med samme navn. Han lever i en sterkt rutinepreget hverdag. Han står opp, spiser frokostblanding, drar på jobb, kommer hjem til samboeren som alltid har et nytt ambisiøst prosjekt på gang, går tur med hunden, og ender alltid opp på samme bar for å ta seg en øl. I den lille ekstra tiden han har, skriver han dikt. Dikt om hverdagslige ting, akkurat som sin helt William Carlos Williams. I det han kaller «sin hemmelige notatblokk», er det side etter side med relativt gode dikt. Han leser de til samboeren sin av og til, og hun vil at han skal printe de ut, slik at hele verden kan finne ut at han er en stor poet. Men Paterson virker helt apatisk til det meste. Et bilde på veggen viser at han har vært i militæret tidligere. Er han et klassisk eksempel på en utbrent krigsveteran? Det får være opp til hver enkelt å bedømme, men at han ikke er den med størst livsglede, det er det ingen tvil om.
Og slik er filmen. «Monday» fyller skjermen, og vi får se at Paterson går gjennom alle rutinene i dagen sin. «Tuesday» fyller skjermen, og det hele skjer igjen. Gjennom en hel uke, følger vi livet til Paterson fra start til slutt. De største forandringene handler om hva kjæresten hans driver med når han kommer hjem fra jobb. Høydepunktene i hverdagen hans, og hele filmen for øvrig, er ikke store. Høres ikke dette ut som verdens kjedeligste film? Det var i alle fall det jeg tenkte, men på en eller annen måte, fungerer det. Det er på mange måter et kunstverk av en film. Måten hver dag starter, når vi ser at Paterson og kjæresten ligger i senga, filmet ovenfra. Trykk på pause og skriv ut bildet, for det kunne jeg tenkt meg å ha på veggen min. Patersons fascinasjon for dikt fikk meg nesten til å skrive et dikt da jeg satt på bussen på vei hjem fra kinoen. Det faktum at alle karakterene er litt rare og naive, skaper en slags dystopisk følelse gjennom hele filmen, og kan til tider minne litt om karakterene fra Twin Peaks. Bare på en litt mindre skummel og urovekkende måte, som ikke holder deg våken av frykt hele natta.
Jeg skal innrømme at jeg ikke er så veldig kjent med regissør Jim Jarmusch sine tidligere verk, men har fått med meg såpass at han har en litt særegen stil. Man kan ikke forvente seg en helt vanlig Hollywood-film når man skal se Paterson, med store dramaturgiske endringer, og en historie som man bare MÅ få med seg slutten på. Likevel satt jeg klistret foran skjermen gjennom alle 118 minuttene filmen varte. Mye av det var også takket være Adam Driver, som spiller knasende godt, til tross for at karakteren hans kan virke litt todimensjonal til tider. Jeg har ikke sett så mye av Girls, hvor han visstnok har en sentral rolle, men etter å ha sett både Paterson og Star Wars: The Force Awakens, begynner jeg å bli ganske stor fan.
Man sitter kanskje ikke med en kjempehøy puls når man ser Paterson, men man sitter med et par veldig fornøyde øyne og ører. Er filmen en hyllest til hverdagshelten, eller rett og slett et eneste stort kunstverk? Jeg stemmer for en kombinasjon av begge. Ta med deg flørten din på kino neste uke, og se denne filmen. Uansett om du ikke får snøret i bånn, har du i alle fall sett en veldig fin film.
Paterson - Regissert av Jim Jarmusch; skrevet av Jim Jarmusch; med Adam Driver, Golshifteh Farahani, Chasten Harmon. Spilletid: 1 t, 58 min. Land: USA. Premiere: 10.02.2017. Aldersgrense: 6 år.
