Phoenix – Regi: Christian Petzold – Tyskland – 1 t. 38 min.
Nelly Lenz (Nina Hoss) reddes ut av konsentrasjonsleiren av Lene (Nina Kunzendorf) rett etter at andre verdenskrig er over. Hun har store ansiktskader, men har samtidig arvet en høy sum penger av den nå avdøde familien, slik at hun har råd til å ta kosmetiske operasjoner. Hun er bestemt på å finne igjen ektemannen sin, men Lene påstår at han er en forræder. Hun klarer å spore ham opp, men han kjenner henne ikke igjen. Derimot synes han hun er bemerkelsesverdig lik hans kone, som han er sikker på at er død. Dermed legger han en plan for å kle henne opp slik at de kan kreve arven hennes.
Christian Petzold er en relativt rutinert regissør, men har ikke fått den store anerkjennelsen utenfor hjemlandet Tyskland. Om dette blir det store gjennombruddet er vanskelig å si, men dette er utvilsomt et godt stykke håndarbeid. Filmen er en god skildring av det personlige sammenbruddet en person kan ha etter å ha opplevd noe så grusomt som Auschwitz. Det er hjerteskjærende å se Nelly klamre seg fast i minnene om en svunnen fortid, mens hun samtidig jobber mot smertene hun allerede har.
Selve handlingen minner voldsomt mye om Alfred Hitchcocks Vertigo, bare at den er plassert i en etterkrigssituasjon. Som i Hitchcocks klassiker lurer man veldig på hvor man egentlig har karakterne, og det er fascinerende å følge med på forholdet mellom Nelly og hennes tidligere mann Johnny.
Spesielt skiller skuespillerprestasjonene til hovedrolleinnehaver Nina Hoss seg ut. Hun spiller på et fantastisk bredt følelsesregister, som får meg til å grave ut det innerste av empati og medfølelse. Filmen er også veldig pen, og vi får se mange merkelig vakre utsnitt av et by- og klubbliv i ruiner.
Selv om jeg ikke hang med på alle de narrative grepene som ble gjort, er dette en av de filmene som setter sterke inntrykk. Denne filmen anbefales veldig hvis du er ute etter et sterkt og gripende karakterdrama med nerve.
