Frost – Regi: Chris Buck & Jennifer Lee – Walt Disney Animation Studios / Walt Disney Pictures – 1 t. 42 min.
Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i animasjonsfilmer, da kanskje spesielt Pixar og Disney. Det er derfor med stor glede jeg har sett at Disney igjen er på vei tilbake med stødige skritt som Tangled (2010) og Wreck-it Ralph (2012). (Vi kan godt ignorere filmer som Planes som kom ut tidligere i år). Den nye filmen, Frost, er kanskje den beste så langt.
I den ”norskinspirerte” Frost møter vi søskenparet Anna og Elsa. Sistnevnte skal bli kronet til dronning, men bærer på en hemmelighet som kan ødelegge alt. Hun kan nemlig kontrollere snø og frost. Kroningen går selvfølgelig galt, og Elsa flykter, men ikke før hun har greid å plassere landet i en evig vinter. Anna reiser ut for å finne søsteren sin med hjelp av isselgeren Kristoff, reinsdyret hans og den levende snømannen Olaf.
Filmen er nydelig animert, omgivelsene er flotte og spesielt en sekvens hvor Elsa bygger seg et slott av is er vakker å se på. I kjent Disney-stil akkompagneres enkelte av scenene med sang. Alle sangene er gode å høre på, og spesielt en hvor snømannen Olaf gleder seg til sommeren er på grensen til å være mer enn bare morsom. Likevel greier jeg ikke helt å bli kvitt følelsen av at det kanskje hadde vært bedre på engelsk.
For jeg så filmen på norsk. De norske dubberne har gjort en god jobb, for i traileren kan det lett fremstå som om de spiller i overkant mye på utkantdialekter. Dette var heldigvis ikke tilfellet, annet enn i små karakterer som krydrer opplevelsen. Jeg skulle gjerne ha sett hvordan dette ble løst i originalversjonen av filmen.
Frost er en film jeg tror har potensiale til å bli en juleklassiker, det er nok ikke uten grunn at Disney har valgt å sette den på plakaten i romjula her til lands. Jeg vil varmt anbefale filmen til alle som vet å sette pris på god animasjon, god musikk og en historie som på ingen måte krever særlig mye.
