Raketten – Regi: Kim Mordaunt – Red Lamp Films – 1 t. 36 min.
Taitok, en ung gutt alle i landsbyen tror bringer ulykke må lede sin familien gjennom den laotiske jungelen i jakten på ett nytt hjem etter at et kraftselskap skal gjøre om landsbyen deres til en stor dam. For å bevise at han ikke bringer ulykke må han vinne en årlig rakettkonkurranse, og samtidig sikre familiens økonomiske framtid.
Det beste ved Raketten er hvor ekte alt føles. Alle viktige karakterer gis et hav av dybde og man kan virkelig forstå alle karakterers indre konflikt. Dette hjelpes masse av Laos sin dystre historie. Det tidligere krigsherjede landet er dekket av bomber som ikke gikk av under krigen, og det gir en veldig ubehagelig følelse når du vet at de ustabile bombene kan gå av når som helst.
Skuespillet er også fantastisk. Det er ekte og naturalistisk, og enkelte ganger føles det ut som om et kamerateam bare fulgte en tilfeldig familie på sin ferd gjennom jungelen. Det føles nesten dokumentarisk. Filmens utseende hjelper også til med den følelsen. Den kan til tider kanskje føles litt billig ut, nesten som om de benyttet seg av billige kamera, men historien og skuespillet er bra nok til at jeg kan se forbi dette.
Raketten sin største svakhet er kanskje det at den er veldig forutsigbar. Den finner ikke akkurat opp hjulet på nytt. Men igjen, dette føles mer som en film som handler om opplevelsen, ikke målet. Det er også lite som kunne bli gjort for at den skulle være mindre forutsigbar. Det er også et par små scener som føles litt malplasserte og de passer ikke helt inn med tonen til resten av filmen.
Alt i alt er jeg veldig positiv til Raketten. Det er en fin filmopplevelse som til tross for noe uoriginalitet greier seg svært bra.
