Nathaniel og Lars er på plass på Ramaskrik; en herlig filmfestival som spesialiserer seg i skrekkfilm, Oktobermånedens veldige sjanger! I år ble festivalen digitalt grunnet pandemien, men stemningen var likevel på topp! Her er noen minianmeldelser av filmene gutta så dag 1 av 4:
Host
[usr 2.5]
Første film ut er Host, som er veldig aktuell under den pågåande pandemien. Ein vennegjeng i karantene bestemmer seg for å ha ei seanse over zoom. Dette viser seg å vere ein dårleg ide då merkelege ting startar å skje rundt gjengen som sit aleine i kvart sitt rom.
Gjengen som spelar er flinke og leverer genuint skremte opptredenar. Filmen har veldig mange «jumpscares». Dei fleste funkar godt, men det kan opplevast som litt for mange, og som følgje av dette døyr effekten litt ut.
Host er ein heilt grei film og med ein times speletid er den absolutt noko ein kan ta seg tid til dersom ein er ute etter ein effektiv grøssar.
-Nathaniel
Ingen Skal Sove
[usr 2]
Danske Ingen Skal Sove omhandler et par som rømmer fra et overfall de har blitt utsatt for, og blir tilbudt ly, kost og losji i et merkelig hus med enda merkeligere folk. Filmen kjører det klassiske «fish out of water» scenarioet, hvor våre protagonister er helt fremmede til miljøet de blir presentert, som tidligere sett i filmer som The Wicker Man og Midsommar.
Filmen har gode skuespillerprestasjoner, og flott musikk, men mislykkes som en grøsser ellers. De ordentlige «skumle» handlingene skjer ikke før lenge uti filmen, og ja, man kan argumentere for at det er en «slow burn» film, men i så fall skulle det vært en solid atmosfære vi kunne ha huket oss tak i, i mellomtiden. Atmosfæren er det største savnet, filmen var skutt som en episode av TV Norges «Neste Sommer»! Filmskaperne gjør også et forsøk på å få oss til å skifte hvem vi føler sympati for, men det funket ikke for min del, dessverre.
Lengden på filmen var under 90 minutter og flere av scenene ble dedikert til unødvendigheter fremfor å bygge karakterer vi kunne brydd oss om. Likevel ble jeg aldri forbannet av filmen, og syntes det var ok fyll å se på der og da.
-Lars
Come True
[usr 3]
Sarah har rømt heimanfrå og slit med søvnen sin på grunn av mareritt. Då ho finn ei annonse for eit søvnstudie verkar ting som om dei er på veg opp, men det vil vise seg at dette eksperimentet ikkje er heilt som det ser ut som.
Come True er ein visuelt nydeleg film med draumesekvensar som nesten er hypnotiserande. Soundtracket er tungt med synth-musikk og skapar ein atmosfære som nesten blir litt for behageleg slått saman med det sakte tempoet filmen har. Handlinga går sakte føre seg og det er interessant å følgje med på. Det uheldige problemet med denne filmen for min del var avslutninga, som eg synes ikkje heilt klarte å lande på føtene.
Likevel vil eg anbefale å få sett Come True. Atmosfæren og stemninga i filmen er aleine verdt å sjå den for, sjølv om avslutninga kan opplevast som subpar for nokon.
-Nathaniel
12 Hour Shift
[usr 1.5]
12 Hour Shift følger riktignok en sykepleier på sitt 12-timers skift på et sykehus i Arkansas, 1999. Mandy er en pilleavhengig sykepleier som sammen med sin kusine kommer med en plan å skaffe organer fra pasienter, for å selge det til svartemarkedet. I tillegg til dette er en voldelig kriminell innlagt, og det viser seg å være det lengste skiftet noensinne..
På papiret hørtes dette ganske fett ut, men dessverre var ikke filmen det. Tonalt aner jeg faktisk ikke hva de siktet til, den er morsom iblant, noen ganger føles det som et melodrama. Men aldri skrekkelig. Filmen hadde også kanskje kveldens snåleste filmmusikk, med ujevne rytmer, koring og synth? Det hendte også flere ganger at de viste enkelte sekvenser i sakte film, som jeg antar er for å få filmen opp i spillefilmlengde. Selv nå når jeg skriver om filmen har jeg vanskelighet for å huske det jeg så, som sier noe om filmen. Den er sikkert glemt om noen dager.
-Lars
For the Sake of Vicious
[usr 2.5]
Då sjukepleiaren Romina kjem heim frå eit langt skift på halloween, finn ho to menn i huset sitt. Den eine er bevisstlaus og han andre er desperat etter hjelp. Desse tre vil bli godt kjent då kvelden tar ein vill sving.
For the Sake of Vicious held eit høgt tempo gjennom heile filmen og stiller med blod og andre væsker i fleng. Det blir også starta ei interessant historie i filmens første del, men denne blir lagt litt til side då det er tid for vald og andre godsaker. Historia vert plukka opp igjen mot slutten, men den blir då strekt veldig tynt.
Dette er framleis ein artig film med mykje adrenalin som klarer å levere på underhaldningsfronten med mykje vald og kaos. Det er i hovudsak det at den prøvar å fortelje ei historie som blir litt gløymd vekk som dreg den ned.
-Nathaniel
Jeg så også filmen da den hadde en nokså forlokkende og stilig plakat! Følelsesmessig var den nokså ujevn med nokså tung tematikk som plutselig ble byttet ut med «crowd pleasing» blod og gørr– sekvenser. Dette var nok den mest underholdene filmen utav de jeg så i kveld, og det herligste ved filmen var den åpenbare filmskapergleden som virkelig skinte igjennom. I denne filmen klarer de å få oss til å skifte sympati, noe Ingen Skal Sove ikke klarte!
-Lars
Vi gleder oss til fortsettelsen!
