Bø! Ramaskrik fortsetter, og vi kjører mini-anmeldelser slik som gårdagen!
A Ghost Waits
[usr 2.5]
A Ghost Waits er uten tvil festivalens «største» lavbudsjettfilm. Filmet på hva som tilsynelatende ligner en iPhone og med minimale mengder lys og spesieleffekter. Uansett viser filmen at historien er det viktigste elementet når en lager film.
En mann har i oppdrag å rydde og pusse opp et hus. Etter hvert finner han ut at han ikke er den eneste i huset, men at det også rommer et spøkelse! Han forsøker å få henne vekk fra lokalet, men han konkluderer med at han egentlig er forelsket i henne.
Den er både søt og sjarmerende, men ble satt mer pris på av andre enn meg. Jeg syntes den ble litt statisk og treg, men det kan hende det er bare meg som oppfører meg som en sur gubbe. De insisterte for mye at de var «quirky» for min del, og den ble litt vel tenårings-emo etter hvert. Men for all del, gi den en sjanse om du kommer over den!
-Lars
The Pale Door
[usr 2]
Ein cowboygjeng sit igjen med ei kiste etter eit togrøveri som ikkje gjekk heilt som det skulle. Etter ein serie uheldige hendingar finn dei seg i ein spøkelsesby med ein gjeng damer som viser seg å ikkje vere heilt som dei ser ut.
The Pale Door er ein veldig ambisiøs film som ikkje heilt klarer å treffe det den siktar til å vere. Vi vert introdusert for brødrane Jake og Duncan tidleg i filmen, og dei stiller som filmens hovudkarakterar. Eldstemann Duncan er leiar av ein bande kjeltringar som lev det glade liv i den ville vesten. Alle medlemmane i gjengen skal introduserast på kort tid, samtidig som forholda dei har til kvarandre skal forklarast fort og gale. Det heile ender med ein gjeng halvvegs etablerte karakterar som eg ikkje heilt klarer å bry meg om, og med det vert historia filmen prøvar å fortelje rimeleg uinteressant. Hovudfokuset i filmen er forholdet Jake og Duncan har, men det heile fell ganske daudt.
Sjølve konseptet til filmen er rimeleg stilig. Cowboyar som kjempar mot det okkulte høyrast ut som det kan by på bra underhaldning, men i dette tilfellet får det ikkje den ønska effekten.
-Nathaniel
Må si meg nokså enig med Nathaniel på denne. Filmen virker aldri trygg nok på seg selv til å ta det helt ut, og fokuserer på gørr kjedelig dialog man har hørt tusen ganger før fremfor å vise det de fleste seerne var ute etter; Cowboyer vs hekser.
-Lars
Breeder
Breeder er danskenes svar på Hostel og andre filmer innad tortureporn-sjangeren. Det desidert mest groteske jeg noensinne har sett i en skandinavisk film. I tillegg til motbydeligheter har den også en overaskende god handling. Fra regissør Jens Dahl, som tidligere var med å skrive Nicolas Winding-Refn’s debut, Pusher!
En kvinnelig forsker prøver å finne en behandling som er essensielt «the fountain of youth». For sin forskning krever det at hun har unge kvinner å teste på, brutalt og ufrivillig fra deres side.
Filmen er skutt kontrastfullt og herlig, fra glatte overklasseboliger til nedslitte, skitne forsøkslabber. Lyssettingen er også gulbrun som adder til den generelle kvalme atmosfæren.
Den er ikke å anbefale til alle, spesielt ikke til de som setter pris på Saw, I Spit on Your Grave eller Martyrs. Det var kanskje heller ikke den lureste idéen å spise middag til denne. Det mest ubekvemme jeg har vært på lenge.
Jeg har også vanskeligheter med å gå den en spesifikk rangering med tanke på dens horrible natur, men lener betraktelig mer på det positive enn det negative.
-Lars
Triggered
[usr 2.5]
Ei veldig dysfunksjonell gruppe med venar er på telttur langt ute i skogen. Då dei ein kveld vaknar opp med bombevestar festa på seg, begynner folk å vise kva slags personar dei eigentleg er. Dei finn fort ut at om ein drep kvarandre, får mordaren meir tid på sin vest.
Triggered har eit høgt tempo med store mengder blod og gørr. Dette er ein film som ikkje tar seg sjølv spesielt høgtideleg, då den slår vitsar høgre og venstre. Til tider er filmen ganske morosam, men det hender også at den kan dra ting litt for langt, og dermed misse publikum litt. Nesten alle karakterane i Triggered er forferdelege menneskjer det er vanskeleg å få sympati for, men det er likevel litt artig å følgje med på kva dei gjer.
Til trass for lite likande karakterar og eit par politisk ukorrekte vitsar som bommar litt på skiva, er dette framleis ein godt underhaldande film som er verdt å få med seg dersom ein likar blodig underhaldning.
-Nathaniel
[usr 1.5]
Dette syntes jeg var en ganske gøy film helt til den ikke var det lengre. Lokasjonen i skogen er kul, og blodet og gørret tilfredsstiller skrekkfans, men karakterene, herlighet, karakterene var såpass lite til å like at jeg måtte melde avbud på min sympati etter fem minutter. Samtlige er ekle millennials som ikke klarer å holde stille i selv to sekunder. Mens noen av karakterene spiller som om de sikter etter en academy award, har du andre som tror de er en blanding av Jim Carrey og Joker, med metavitser og vittigheter. Slitsom er nøkkelordet, og det hjelper heller ikke at kamera gjør en superteit 2cm kamerazoom hvert 30 sekund i håp om å «øke intensiteten». Det ser heller ut som «Parks & Rec»!
-Lars
