Vi ønsket å dele et siste innlegg med dere for denne gang, om hvordan selve festivalopplevelsen har vært for hver og en av oss, med alt fra hvilken film som var mest skremmende, til mest skuffende opplevelse. Alt i alt har vi alle hatt en fantastisk helg, med pluss/minus 20 timer med film under beltet på hver og en av oss. Det har vært hardt, men verdt det. Vi sitter alle med en (og fler) opplevelser for livet, og vi må bare anbefale alle skrekkfilmentusiaster å ta turen til Oppdal i oktober 2019! Vi kommer veldig gjerne igjen. Takk for nå!
Jan Arilds festivalmedaljer:
Etter en vel overstått festival, er det på tide med en liten oppsummering.
Den verste filmen var uten tvil All the Creatures Were Stirring, med Mon-mon-mon Monsters på en god andreplass. Der førstnevnte var latterlig amatøraktig, var sistnevnte et sammensurium av dårlige gjennomførte sjangrer og ideer.
Mandy levde ikke opp til sin enorme hype, men var en interessant og tankevekkende kino-opplevelse, og etter å ha lest en haug med anmeldelser om den og analysert den litt i stille tankefulle stunder, får den en verdig bronseplass for gale, syke og uforglemmelige bilder dekket over med utrolig musikk. Sølvmedaljen går til Terrified, som var den eneste genuint skremmende skrekkfilmen Ramskrik hadde å by på. Gullmedaljen går til Lars von Triers The House That Jack Built, festivalens utvilsomt beste film. Mer om den til uka! Det er uten tvil fristende å returnere til idylliske og fredfulle Oppdal for neste års Ramaskrik. Det var et hyggelig personale og veldig god kvalitet på visningene (enda storsalen gjerne kunne hatt mer komfortable seter). Takk for denne gang!
Marthes beste og verste:
Fredagen føltes som en evig stor skuffelse for meg. Da en av filmene jeg hadde gledet meg mest til, You Shall Not Sleep, endte opp med å være den kjedeligste på hele festivalen. Sykt spennende konsept som gikk rett i dass. Etter dette så vi Terrified, og om jeg ble skremt! Jeg både skrek og hoppet i setet minst to ganger. Eneste filmen som faktisk var skikkelig skummel, og det var utrolig gøy (og litt flaut, men Jan Arild sa at det var andre som skrek høyere enn meg, så stoler på det)! Dagens høydepunkt for meg ble kortfilmen Rosalina. Jeg vet med meg selv at jeg blir kanskje litt ekstra rørt når jeg er trøtt, men den brant seg virkelig fast i sjela og på netthinna. Fantastiske 18 minutter, som alle burde se!
Lørdagen ble også en lang dag der Mandy endte opp med å bli et ulidelig helvete av en film. Visuelt småkul, men herregud for en dritthistorie. Men det var gjennomført dritt, det skal de ha. Man merker det er en stor produksjon, der Cage får spille alle action rollene han noen gang har hatt lyst til å spille i en og samme film. Det var som om Mad Max møter Wicker Man på sjukt dårlig syre. Dagens lille overraskelse ble Anna and the Apocalypse, som var et småkoselig innslag etter en lang dag, også var den litt småunderholdende etter en flaske vin. Den tapte seg riktig nok historiemessig gjennom filmen, men noen av musikknumrene var faktisk utrolig bra! Og kvelden ble toppet med at Lars løp rundt for å ta bilder med Joner og Stig Frod(o)e.
Søndag ble utvilsomt dagen med de beste filmene for min del. Triers The House That Jack Built var helt vill, ekstrem, og trist, på en god(?) måte, filmopplevelse, som virkelig fortjente applausen den fikk på slutten. Jeg er stolt av å kunne småskryte av å ha vært en av de første i Norge til å se den. Ghost Stories endte også opp med å være en stor overraskelse. Filmen utviklet seg mer og mer på et helt rart spor, som gjorde at jeg ga litt opp på den, men så kommer alle trådene sammen og man klarer virkelig ikke se hva som kommer til å skje. Helgens største overraskelse. Helgen har vært veldig slitsom, men også utrolig morsom. Setter pris på at jeg fikk ta en del av denne opplevelsen, og kommer gjerne tilbake neste år!
Mathias’ høydepunkt fra helgen:
Det er første året jeg har vært på Ramaskrik, en festival jeg fra før av ikke hadde hørt så altfor mye om. Jeg visste det ble skrekkfilm og jeg visste at det foregikk i Oppdal. Festivalen for min del startet ikke før fredag ettermiddag, men jeg rakk likevel å få med meg fire filmer før jeg tok kvelden. En positiv overraskelse kom i form av den nye Puppetmaster-filmen, etter tre skuffende filmer i forkant.
Dag to ble noe bedre rent filmmessig med Mandy og Anna and the Apocalypse som høydepunktene. En zombie-musikal er ikke noe man ser hver dag, så det var absolutt morsomt å få med seg.
Søndag morgen var det to filmer igjen jeg skulle se, The House That Jack Built og Ghost Stories. Det skulle vise seg at dette ble de to høydepunktene for hele festivalen med The House That Jack Built som en klar og tydelig vinner. En fantastisk siste film av Lars Von Trier.
Festivalen i seg selv var morsom å være med på. Det er alltid spennende å se noe nytt og her var det nok å velge i. Veldig kult å se utvalget eksklusive DVDer fra Another World Entertainment ligge til salgs i lobbyen, det var en gyllen mulighet for å plukke opp noe skikkelig b-horror i fysisk format. Alt i alt, tommel opp til Ramaskrik. Selv om det rent sjangermessig ikke er helt fulltreffer for meg så kommer jeg gjerne tilbake igjen.
Lars’ muntre festivalopplevelse:
Ramaskrik er riktig nok en skrekkfilmfestival, men likevel endte i hvert fall jeg opp munter og blid etter helga. Det er min første gang der og det ga meg et kjempegodt inntrykk. Ikke bare av festivalen, men Oppdal generelt.
Den beste filmen for meg ble soleklart Mandy. Jeg er en megafan av Nicolas Cage og det å se han i full «Cage-Rage» igjen var gledelig. Den beste opplevelsen var derimot badekinovisningen. Et unikt og kult forsøk som jeg fikk inntrykk av var første gangen de prøvde. Ikke stopp med det! Etter Ramaskrik har det også åpnet et nytt lys for meg for Lars Von Trier som jeg ikke visste fantes. The House that Jack Built var ikke bare urovekkende, men også veldig underholdende, så mye at de to og en halv timene i kinosalen føltes betraktelig kortere. Den verste filmen derimot var nok You Shall Not Sleep. Det er vågalt gjort å ha en slik tittel på filmen sin når halve kinosalen nærmest snorket. Ikke bare var den kjedelig, men frustrerende pretensiøs.
Selv om filmene for meg ble variable så er jo film alt i alt veldig subjektivt og det forventes ikke å like alt. Smaken er jo som baken. På tross av at enkelte av filmene ikke var fult så bra så var stemningen på festivalen til enhver tid tipp topp tommel opp, og det tror jeg de aller fleste syntes. Gleder meg til neste år!
