Ramen Shop er en sensitiv singaporsk-japansk ”mat-film” som tar for seg tilgivelse, sorg, kulturforskjeller og det familiære på en trygg, men riktignok ærlig og ektefølt måte. Dette blir utforsket, og fint fortalt, gjennom det mest framtredende elementet i Ramen Shop, nemlig mat og matglede.
Masato er en ung kokk på en ramen restaurant i den japanske byen Takasaki. Etter at hans emosjonelt fraværende og alkoholisert far går bort, finner han en koffert etterlatt av sin singaporske mor, som døde da Masato bare var 10 år. Kofferten er fylt med gamle bilder og memoarer fra morens tidligere liv i Singapore, i tillegg til en rød dagbok skrevet på singaporsk, som Masato ikke forstår noe av. På magefølelsen bestemmer Masato seg for å dra til Singapore for å avdekke familiens livshistorie, i tillegg til sin egen. På turen har han med seg morens røde dagbok, en sans for singaporske kokkekunster og en god mengde håp. I Singapore får Masato hjelp av den fagre japanske mat-bloggeren, Miki. Sammen, og gjennom delikate, kulturelle retter, prøver de å avdekke det noe turbulente familieforholdet med Masatos rigide bestemor som har hatt vitale konsekvenser for kjærligheten mellom Masatos foreldre.
Filmen er både kjær og til tider sårt fortalt med sin tematikk om intriger og familiesorg. Takumi Saitoh gjør en formidabel jobb i rollen som Masato, og filmen ville ikke på langt nær truffet like godt uten hans nyanserte skildring av karakteren. Når det er sagt så holder historien seg relativt trygg og tar få sjanser i sin fortellermåte.
Det som skiller denne familiefilmen fra mange andre av sitt slag er naturligvis måten den velger å knytte det kulinariske til det familiære. Det kulinariske er likevel aldri et hinder i fortellingen, tvert i mot så omfavnes det på en balansert og elegant måte.
Filmen er for det meste helt enestående å se på. I tillegg til å ha eksentrisk mat som et fremtredende element av det estetiske i omtrent alle scenene, er nesten hvert klipp filmet og komponert på en slik imponerende måte, at det i seg selv nesten er verdt kinobilletten.
Litt som filmens mest sentrale rett, Bak Kut Teh, må kokes i fem timer, tar Ramen Shop seg for det meste god tid med å bygge opp historien som vi blir engasjert i. Noen vil muligens se Ramen Shop og føle at tempoet er for tregt og at filmen derfor blir kjedelig. Jeg opplever imidlertid at filmens sakte tempo og tilnærming er mer enn tilstrekkelig, og gjør at det siste akten både føles fortjent og ekte.
Det mest forvirrende for et norsk eller utenlandsk publikum generelt, blir i denne filmen det å skille mellom japansk, mandarin og kantonesisk, da alle tre språkene er et sentralt element som indikerer hvor man befinner seg geografisk i filmen, men også for å markere de kulturelle forskjellene mellom Masato og morens familie på. Men dette er på ingen måte et vanskelig hinder for å bli engasjert i filmen.
Ramen Shop er en sensitiv film for hele familien som det matglade publikum lett vil bli sulten av. Den ser nydelig ut. Filmens tematikk om tilgivelse er nesten like lett å fordøye som delikatessene avbildet på skjermen. Selv om historien er litt treg og karakteren til en viss grad er noe man har sett før, så er ikke dette en deal-breaker som hindre deg i å engasjere deg i denne fine historien. Med litt tålmodighet og sans for utenlandske filmer er det vanskelig å ikke ha blitt litt rørt når man går ut av kinosalen etter denne søte familiefilmen.
Ramen Shop - regissert av Erik Khoo; skrevet av Tan Fong Cheng og Wong Kim Ho; med Takumi Saito, Seiko Matsunda, Mark Lee og Jeanette Aw Spilletid: 1t. 29min. Land: Frankrike, Japan og Singapore. Premiere: 21.09.2018. Aldersgrense: Tillatt for alle.
