Read My Lips er en film som vanskelig lar seg kategorisere. Den er både innom kontordrama og heist-thriller, samtidig som den er et karakterstudium. Hadde ikke filmen hatt to originale og komplekse karakter i fokus, kunne den endt opp som en usammenhengende blanding av forskjellige sjangre. Filmen blir forankret av de to hovedkarakterene. Deres skakkjørte væremåte, ypperlig tolket av skuespillerne, gjør at filmen blir noe mer enn en sjangerøvelse. Den ender opp som noe helt eget.
Filmens hovedperson, Carla (Emmanuelle Devos), er nesten døv, men oppnår noenlunde hørsel fra høreapparatet sitt. Hun blir ikke respektert av de rundt seg: kollegene gjør narr av henne og naboen utnytter hennes mangel på sosialt liv ved å få henne til å være barnevakt.
Da hun får muligheten til å ansette en assistent, ender hun opp med å ansette Paul (Vincent Cassel), som akkurat har sluppet ut av fengselet. Paul er ikke spesielt egnet til jobben, men i ham finner Carla noen hun selv kan herse med, noe hun utnytter.
Forholdet mellom Carla og Paul er kjernen i filmen. Begge er skadede, isolerte mennesker, som dras mot hverandre, samtidig som de begge utnytter hverandre. De kommer fra to forskjellige verdener og kommunikasjonen mellom dem er aldri fullstendig, noe som gjør forholdet deres mer interessant å følge. En vet aldri helt hvor en har dem.
Dette er et av de beste valgene Audiard tar: han overforklarer aldri karakterenes motivasjon. De forblir mystiske filmen gjennom og vi må gjette oss frem til deres neste handlinger. Dette gjør at filmen blir desto mer interessant og ikke minst mer uforutsigbar.
Han gjør også et smart grep ved å tidlig sette oss inn i Carlas situasjon. Lyden forsvinner fra filmen når hun tar ut høreapparatet. Gjennom disse scenene føler vi tidlig forståelse for isolasjonen dette påfører henne i dagliglivet, og det kjennes som en mer effektiv måte å gjøre det på enn å la henne forklare dette gjennom dialog.
Carla er en ukonvensjonell heltinne. Emmanuelle Devos bruker kroppsspråk på en brilliant måte og klarer å vise hennes usikkerhet og hennes irritasjon, selv når denne ikke kommer eksplisitt frem i dialogen. Det er scener der hun befinner seg alene hjemme, snakker til seg selv og øver på samtalene hun skal føre med Paul. Disse scenene kunne lett blitt parodiske med en dårligere skuespiller, men her fungerer de utmerket som portrettering av hennes usikkerhet.
Filmen tar en vending mellom sjangre i filmens tredje akt. Realismen strekkes her litt vel langt, men filmen klarer å komme unna med det, da den har bygget opp så mye godvilje frem til dette punktet. En er allerede så engasjert i filmens verden og karakterer at en tillater det.
Helhetlig er filmen en utrolig engasjerende film, som vinner mye på at den sjonglerer med forskjellige sjangre uten å la seg begrense av sjanger-konvensjoner. Publikum blir en aktiv part i filmen da en stadig gjetter hva karakterene tenker, og dette gjør filmopplevelsen medrivende. Filmen er subtil i alt fra karakterisering til foto og undervurderer aldri sitt publikum, noe den vinner på.
Read My Lips – Regissert av Jacques Audiard; skrevet av Jacques Audiard og Tonino Benacquista; med Emmanuelle Devos og Vincent Cassel. Spilletid: 1 t. 55 m. Land: Frankrike. År: 2001
