Noen filmer slutter brått og utilfreds, andre filmer burde sluttet lenge før. Men en hel rekke filmer gjør faktisk en glimrende jobb. Her feirer vi ti av de aller beste avslutningene gjennom tidene, alle med sin spesielle vri på hvordan man skal sette et punktum .
NB! Kan inneholde spoilers!
10. Black Swan (Darren Aronofsky, 2010)
Etter en hel film om å strebe mot perfeksjon (eller å slite med spiseforstyrrelser ifølge mange filmanalyser der ute) har Nina endelig blomstret under Svanesjøen-produksjonen. Siste akten går imot sin slutt, og hun flakser seg oppover mot toppen av stupet. Hun får blikk kontakt med sin egen mor som sitter i publikum, med tårer i øynene, tårer som er uvisst om er av glede eller sorg, for at Nina så tar siste stupet mot både sin karakter, og sin egen eventuelle død. Rett der hun ligger på madrassen strømmer regissøren mot henne, før hun ytrer «I was perfect». Og ja, det var hun, og ja det er nærmest denne slutten også, etter en usedvanlig intens avslutning, i alle fall for en film som handler om ballett. . — Sigfred Storstrand
9. The Great Dictator (Charlie Chaplin, 1940)
Når jeg så denne filmen første gang tenkte jeg på at den sluttscenen må ha vært en enda sterkere opplevelse for folk da den kom ut i 1940, ett år etter at krigen hadde brutt ut. Chaplin var på dette punktet i karrieren en fallende stjerne, men en som folk vokste opp med på 1910- og 1920 tallet som en stum artigper. I The Great Dictator driver han mye politisk satire, men mot slutten er det mannen bak tøyset og tullet som kommer frem og snakker direkte til oss med største alvorlighet. Chaplin levde gjennom første verdenskrig og lagde komedie om det, men med The Great Dictator føler Chaplin behovet for å skjære gjennom for å forklare at vi ikke kan fortsette i denne retningen som mennesker, og det er vanskelig å ikke bli beveget av det han sier. — Ole Johnny Fossås
=7. Crank (Mark Neveldine & Brian Taylor, 2006)
Vi befinner oss i et helikopter langt oppi skyene en plass. Det blir til en nevekamp, og før vi vet ordet av det er både badguyen død, og Chev Chelios faller igjennom himmelen mot sin uunngåelige død da han treffer asfalten. Han aksepterer døden, og i en fantastisk stilful og åpenbart falsk scene ringer han opp dama si og beklager seg, før han slepper telefonen noen titalls meter før han treffer bakken. Vi bytter så vinkel, og ser han i slow motion falle mot bakken før hastigheten går opp og han knuser taket på en bil, spretter av, og lander tilsynelatende død med ansiktet forran kamera. Og så hører vi to hjerteslag, og at øyet hans åpner. Cue credits. Dette er den perfekte urealistiske action-sendoffen, med åpningen for en oppfølger i en både tankefull og dritkul sekvens. Har du ikke sett filmen før så lukker du denne nettsida og ser den NÅ for å oppleve en av de aller kuleste og villeste actionfilmene dette århundret! — Sigfred Storstrand
=7. Bicycle Thieves (Vittorio de Sica, 1948)
Sight and Sound, det prestisjetunge filmmagasinet som i nesten alle år har kåret Citizen Kane og nylig Vertigo til den aller beste filmen noensinne, hadde i sin første kåring i 1950 Bicycle Thieves som nummer 1, bare fire år etter den var lansert. Bicycle Thieves er et fremragende eksempel på hva man kan gjøre med lange tagninger i “realistiske” settinger, men ikke minst hvor slagkraftig en film kan bli med godt regissert barneskuespill. Det er omtrent umulig å ikke la seg berøre av Enzo Staiolas overbevisende skuespill i filmens siste sekvens, fanget av kamera i akkurat det rette øyeblikket med den helt riktige musikken. — Ole Johnny Fossås
=5. Beau travail (Claire Denis, 1999)
Slutten på Beau travail (oversatt: “godt arbeid”) vil nok overraske første gangen man sitter gjennom filmen. En hard film om den franske fremmedlegionen, der vår harde hovedperson har lite glede av livet og søker mot å gjøre slutt på det, klipper plutselig til at han gjør livlig dans til 90-talls synthpop i filmens siste minutter. Man ser plutselig hovedkarakteren i et helt annet lys, ønsket om å ende livet er ikke nødvendigvis forbundet til sorgen over at livet i fremmedlegionen, et liv han ser ut til å passe inn i, en gang må ta slutt. Det virker heller å vise oss at livet i fremmedlegionen der man skal være en tøff og hard mann, ikke lar han få være den han vil være. I likhet med filmen Moonlight blir det hypermaskuline et fengsel for de som på utsiden virker å passe inn, men som på innsiden føler en indre uro forbundet med stigmaet med å være annerledes. — Ole Johnny Fossås
=5. Inception (Christopher Nolan, 2010
Uansett om du har sett filmen eller ei, kjenner du nok til begrepet «Inception» på grunn av populariteten til Christopher Nolan’s film fra 2010. Kort fortalt, reiser man inn i underbevisstheten, eller inn i en drøm. For å vite om man er i en drøm eller ikke, snurrer man på en snurrebass. Hvis den ikke velter, men fortsetter å snurre, er du fortsatt i drømmeland. Dom Cobb (Leonardo DiCaprio) sitter på flyet på vei hjem fra filmens største oppdrag. Når han kommer hjem, ser han barna sine leke i hagen. Han snurrer på snurrebassen, går for å klemme barna sine, og vi får rett og slett aldri svaret på om han er i en drøm. Den sjangler litt på slutten, som kan si at den vil velte over, men vi får rett og slett ikke svaret. Er ikke det en perfekt avslutning på en film, så vet ikke jeg. — Kristoffer Angelo
4. Whiplash (Damien Chazelle, 2014)
Whiplash-finalen tar så mange svigninger at det er vanskelig å tro at den bare varer i 15 minutter. Til å begynne med tror man at Andrew endelig får muligheten til å hevde seg selv, før Fletcher snur hele scenen på hodet. Med feil notater foran seg, prøver Andrew å spille det han har blitt fortalt av Fletcher, til tross for at alle andre spiller en annen sang. Etter å ha gitt opp, gått av scenen, sett seg selv i faren sin, snur Andrew seg og går tilbake igjen. Han skal slå tilbake. Hvordan han overtar Fletchers rolle på scenen, hvordan han overtar hele scenen, og hvordan han snur Fletchers syn på han, er helt formidabelt. Fletcher går fra å prøve og ødelegge karrieren hans, til å hjelpe han, og man ser i hele Fletcher at han endelig har klart å finne sin egen Charlie Parker. Men var det verdt det for Andrews del? Den siste scenen i Whiplash er så emosjonell, så intens, at den uten tvil er en av det siste tiårets beste avslutninger, om ikke en av tidenes beste. — Thomas Fjellum
3. 2001: A Space Odyssey (Stanley Kubrick, 1968)
Fanget i et sterilt rom som representerer menneskets kulturelle historie beveger Bowman gjennom ulike stadier i livet sitt, i tredjeperson. Tid og rom oppføres på en måte vi ikke kjenner til, da denne scenen befinner seg forbi det vi som mennesker kan oppfatte. Denne scenen har puslet filminteresserte i snart 50 år og den er like fascinerende og mystisk for hver gang. Bildekomposisjonen og musikken gir en grandios følelse av å forlate det bevisste og taktile. Når vi, sammen med mennesket, gjenfødes etter å ha passert uendeligheten. — Christian Høkaas
2. It’s a Wonderful Life (Frank Capra, 1946)
En slutt som er like vakker og sjarmerende for hver eneste gang. Den har en emosjonell slagkraft som et resultat av alt man går igjennom i hele reisen som er livet til George Bailey. Slutten er både bittersøt og utrolig vakker. George Bailey får ikke det han ønsket seg gjennom hele livet. Men han innser at gjennom det harde arbeidet han har gjort, så har han gitt en bit lojalitet, godhet og bit av sjela si til så mange mennesker. Han gjør seg fortjent til en annen slutt enn det han forestilte seg, og det er et mål som viser seg å være viktigere enn noe som helst annet. Til tonene av Auld Lang Syne bringer denne slutten gledestårer hver eneste gang. — Christian Høkaas
1. One Flew Over the Cuckoo’s Nest (Miloš Forman, 1975)
I Gjøkeredet blir McMurphy (Jack Nicholson) lagt inn på et mentalsykehus, da det er den eneste muligheten for å slippe fengsel. Pasientene på instituttet blir dårlig behandlet, og McMurphy vil gjøre dem fri, spesielt denne karakteren kalt Chief (Will Sampson). Alt går ikke etter planen, og på grunn av diverse årsaker (for eksempel opprør på instituttet), ender det opp med at McMurphy blir lobotomert, og praktisk talt en grønnsak. Da Chief finner ut dette, kveler han McMurphy med en pute, av kjærlighet, før han gjør det eneste McMurphy ville: bli en fri mann. Chief drar en vask opp fra gulvet, kaster den gjennom vinduet. Mens de andre pasientene heier, går Chief ut i friheten. En bittersøt slutt her altså, fra en tidløs klassiker fra Milos Forman. — Kristoffer Angelo
