Sidan slutten av 1990-talet har Claire Denis vore eit stamnamn ved dei store filmfestivalane for hennar utforskingar av rase, seksualitet og kjøn. Regissøren var sist aktuell med High Life, som også var hennar fyrste engelskspråklege film. Hennar filmar har gjort det stort båe i- og utanføre Frankrike, og spesielt Beau Travail er i dag hylla som ein av dei viktigaste filmane frå 90-talet. Her er 5 av filmane hennar som oss i redaksjonen har sett!
Beau Travail (1999)
I franske filmen Beau Travail, som oversatt norsk til betyr “bra jobba”, møter vi den tidligere sersjanten Galoup (Denis Lavant). Han forteller om livet sitt i sin storhetstid, om da han var lagfører i den franske Fremmedlegionen i Djibouti. Da den nye rekrutten Sentain (Grégoire Colin) ankom leiren, ble Galoups harmoniske tilværelse av disiplin og rutiner erstattet med sjalusi for Sentain og hans evner.
Claire Denis skildrer maskulinitet på sitt mest giftige, og konsekvensene av å la sjalusi og egoisme overta fornuft og medmenneskelighet. Denis lar Lavants karakter kjempe en musestille kamp mot seg selv og sin seksualitet og maskulinitet, uten å egentlig påpeke det. På mange måter føltes filmen som et dikt, men som man ikke trenger å dypt analysere for å finne en mening i. Diktet bare skjer foran øynene dine.
Kinematografien viser oss et paradis av omgivelsene de befinner seg i, med nydelige farger og utsnitt, og en rytme som gir deg et nytt nivå av hvilepuls. Samtidig kler den av menn og deres maskulinitet og viser oss hva som finnes i beinmargen deres. Mannekroppene i denne filmen ser ut som porselen, harde og sterke, men samtidig skjøre, som jeg synes fungerer som en fantastisk analogi for hva maskulinitet er.
Filmen er basert på romanen Billy Budd av Herman Melville, og noe av filmmusikken er fra operaen basert på samme romanen. Operamusikken i samspill med den underdrevne dramaturgien og skuespillet gjorde at selv den enkleste scene fikk et kraftig uttrykkene og betydning gjennom hele filmen.
Det er verdt å nevne at jeg aldri har vært så skremt og forvirra, men likevel rørt og glad som da filmens slutt slo meg i ansiktet med «The Rythm of the Night» av Corona. *chef´s kiss*. Jeg er litt tom for ord, men fy søren Denis, «beau travail» – hehe.
av Helle Hartløv
Chocolat (2000)
I Chocolat reiser France (Mireille Perrier) i voksen alder tilbake til sitt barndomshjem i Kamerun, og vekker opp minner fra sine yngre år. Hun memorerer gjennom handlingen over sitt vennskap med hustjener, Protée (Isaach De Bankolé). Protée fremstilles også som et seksuelt under i Aimée (Giulia Boschi), Frances mor, sine øyne, og det er her mye av historien ligger. Et følelsesladd forhold mellom to mennesker som ikke kan dele av hverandre.
Filmen omhandler om å føle fremfor å oppdage og avsløre. Opplevelsen handler om å sette en stemning for å bringe frem følelser som trekker seg inn under huden. Det er ikke mye som skjer, men mye antydes. Handlingen er implisitt, og det utveksles blikk fremfor ord for å formidle. Filmens handling er underbygget av den forbudte lysten mellom to mennesker med forskjellig hudtone.
Denis skaper et spenningsladd trykk mellom de to karakterene som ikke kan få hverandre. Jo mer som avsløres, jo mindre får vi se. Det spilles på underbevisstheten og det impliserte i formen av bilder og usagte ord.
Følelsene mellom de Aimée og Protée avdekker utspillet av datidens rasisme, som er like relevant nå som det var da. Det er tydelige linjer som utspilles mellom den svarte arbeiderklassen og de hvite høytstående. Det er et tydelig maktskille, og det seksuelle og politiske spiller mot hverandre i Chocolat.
High Life (2018)
“High Life” følg Monte (Robert Pattinson) og hans unge dotter dei siste overlevande på eit romskip. Ein gjeng ungdommar dømd for alvorlege lovbrot får i denne verda valet mellom dødsstraff og å bli med på ein romekspedisjon der dei vil vere ein del av eit fertilitetseksperiment som skal vise seg å ikkje vere heilt som forklart. No må Monte og dottera hans lite på kvarandre då dei stadig bevegar seg nærare eit svart hol.
High Life er ein veldig spesiell film. Eg gjekk blindt inn i den, og visste ingenting av kva som kom til å skje. Etter å ha sett den er eg framleis ikkje heilt sikker på kva som skjedde. Sjølv om filmen er langsam, og til tider litt for langsam, er det framleis mykje ein må prosessere som sjåar. Produktet Denis har laga her kan ved første augnekast sjå ut som ein vanleg Science Fiction film, men etter kvart som minutta gjekk, kjende iallfall eg at dette ikkje var som noko anna eg har sett.
Konseptet med svarte hol og romferd er ting ein allereie er kjend med frå mange andre filmar, men eg har aldri opplevd det brukt på akkurat denne måten. Dette er rett og slett ein film ein må oppleve på eiga hand, då det er umogeleg å beskrive kva den er enn nettopp det Claire Denis har gjort sjølv.
White Material (2009)
Kanskje var det suksessen til Beau Travail fra 1999 som fikk Claire Denis til igjen å lage en film som utforsker franskmenns innflytelse i afrikanske land. Ti år senere regisserte hun nemlig White Material, en film som fester blikket på Maria Vial (Isabelle Hupert) som driver kaffeplantasje i et ubestemt fransktalende afrikansk land.
Landet preges av rasekonflikt og væpnet konflikt, og sakte men sikkert står både plantasjen, hjemmet og Marias familie og arbeidere i fare. Heller enn å fokusere på selve konflikten i landet eller menneskene som deltar i den, holder filmen tett med Maria og hennes nesten blinde tro om at kaffeplantasjen fint kan fortsette som vanlig. Godtroende, om ikke likegyldig, fortsetter Maria å arbeide med kaffeproduksjonen selv etter flere arbeidere og venner enten fortlater området eller advarer mot å bli igjen.
Gjennom filmens portrett av Maria belyses en rekke problemstillinger relatert til frankrikes kolonihistorie. I hvilken grad hører Maria hjemme der, finnes det skyld eller uskyld hos noen av partene i den forvirrende konflikten?
Denis gir kanskje ingen tydelige svar, men oppfordrer isteden tilskueren til å tenke over etterdønningene og følelsene i kjølvannet av frank kolonialisme. Isabelle Hupert gjør som alltid en strålende jobb, og kombinert med vakre bilder av afrikansk landskap er filmen absolutt verdt et besøk.
Trouble Every Day (2001)
Claire Denis holder virkelig ikke noe tilbake når det kommer til denne grøsseren fra 2001. Trouble Every Day, som både ble regissert og skrevet av Denis sammen med Jean-Pol Fargeau, handler om et nygiftet amerikansk ektepar som er på bryllupsreise i Paris.
Det vil imidlertid fort vise seg at ikke alt er som det skal være for dette tilsynelatende nyforelskede paret, og istedenfor å være ved sin kones side under oppholdet, velger vitenskapsmannen Shane Brown (Vincent Gallo) å lete etter en annen vitenskapsmann ved navn Léo Sémeneau (Alex Descas) og hans kone Caro (Béatrice Dalle), en kvinne Shane tidligere var besatt av. Heller ikke dette ekteparet viser seg å ha alt på stell, noe som får svært dødelige konsekvenser for mennene Caro støter på.
Dette er virkelig en film en sent vil glemme. Noen av scenene er såpass grusomme at en nærmest må se vekk fra skjermen til tider. I tillegg vil filmens ellers rolige oppbygging få de mest blodige scenene i Trouble Every Day til å skille seg desto mer ut. Det er tydelig at Claire Denis vet hva som vil få publikumet hennes til å grøsse.
Filmen har en meget solid skuespillerstab, der alle skuespillerne som spiller de mest sentrale rollene får sin tid til å skinne. Det er flere scener i filmen som ikke har noe dialog i seg, og det er her vi ser hvor god skuespillet i filmen er. I tillegg er det i disse scenene vi virkelig ser hvor stor tillit Denis hadde til hovedrolleinnhaverne sine. Ved effektiv bruk av kutting, utsnitt og skuespill, klarer Denis å formidle de følelsene karakterene i filmen har til enhver tid på en meget dyktig måte.
Selv om filmen har noen svært brutale scener, er Trouble Every Day en veldig rolig og sakte film. Den sene oppbygningen vil nok til tider virke veldig langdryg, selv i filmens mest spennende scener. Noen av valgene karakterene tar, kan i tillegg virke meget forvirrende hvis en ikke har fulgt godt nok med i dialogen.
Trouble Every Day er en meget solid grøsser. Filmens mest brutale scener får virkelig magen til å vrenge, og det dyktige skuespillet, sammen med den glimrende regien, formidler de komplekse følelsene og de kompliserte forholdene mellom karakterene på en dyktig måte. Dette er en film som absolutt er verdt å se.
