Ingen i Hollywood har vel mer legendestatus enn Clint Eastwood. Han er selve definisjonen av en legende. Helt siden femtitallet har han vært å se på skjermen, men som innlegget antyder vil vi i denne omgang fokusere på hans arbeid bak den. Noen av filmene valgt ut er oscarvinnere mens andre er mindre kjente verk av ham. Men til felles har alle Eastwoods fingeravtrykk; kompetent og vellaget filmskaping.
Misty – mørkets melodi (1971)
Stalker-thrilleren Play Misty For Me er regidebuten til Clint Eastwood. Den kom til kinoene i 1971, samme året som to av Eastwood sine mest kritikerroste filmer Dirty Harry og The Beguiled. I det som trolig er den ikoniske skuespilleren sitt mest suksessfulle år, er det vanskelig å ikke bli skuffet av den middelmådige regidebuten.
Filmen følger den populære radioverten Dave. Hver kveld blir Dave kontaktet av en forførende kvinne som ønsker å høre Misty av Erroll Garner. Dette leder til at han opplever alle kjendisers største mareritt når damen viser seg å være en ustabil beundrer, som nekter å gi slipp på forholdet deres. Formålet med denne typen historie er å sette et dagslys på problemene som kommer med å forgude kjendiser. Dessverre velger Eastwood å gi Evelyn karaktertrekk som ikke gir noen mening.
Evelyn er det mest inkompetente sosiale mennesket noensinne og har minst 20 tilfeller der hun burde havnet i fengsel. Av denne grunn føles det mer som at Eastwood lever sin største drøm på lerretet, med en klin kokos kvinne som elsker tissen hans så mye at hun er villig til å begå massemord for den. Filmen er ekstremt kjedelig og den eneste underholdningsverdien er når du kan le av et individ med dårlig mental helse. Play Misty For Me er Fred Durst sin The Fanatic, hvis Limp Bizkit frontmannen hadde vært kompetent.
Skrevet av Martin Skage
Mystic River (2003)
Når en nevner navnet Clint Eastwood vil det nok for mange ringe bjeller som assosieres med western. Clintern er god på skjermen, men kanskje enda bedre bak. Mystic River er en svært undervurdert film. Vi følger fra filmens start tre gutter med navn Sean (Kevin Bacon), Jimmy (Sean Penn) og Dave (Tim Robbins), og får umiddelbart servert en tidslinje av herjede mennesker. Filmen åpnes med en traumatisk hendelse som vil følge alle de tre guttene til handlingens ende. De rampete barna leker i nabolaget, og kommer over ustøpt sement på bakken, hvor de skriver navnene sine. Dette resulterer i at Dave kidnappes av en påstått politibetjent. Alle de tre barndomsvennene er tydelig merket av opplevelsen som fant sted i boligområdet i sine yngre år. Dave er sjy, unnvikende og lite taletrengt. Sean har fulgt rettferdighetens vei, og Jimmy har gått i motsatt retning, til gjengkriminalitet. Når Jimmys datter, Katie, forsvinner, og blir funnet brutalt forslått og drept i skogen, starter Sean jakten på morderen. Filmen er et stykke mørk og hjerteskjærende krim som er sjelden å komme over. Hver følelse som spilles ut, kjennes godt på kroppen. Eastwood har utnyttet sine typiske filmatiske grep for å gjøre stemningen så dyster og amper som overhodet mulig. Vi føres gatelangs i forstadsgatene, og fargene er matte. Det hele føles realistisk fremfor teatralsk. Om dette ikke er blant Eastwoods beste filmer, så er den hvertfall høyt oppe blant mine personlige favoritter. Om dette er kvelden du føler for å frembringe noen dråper i øyekroken, er denne filmen en god kandidat for jobben.
Skrevet av Kristin Rydland
Changeling (2008)
Fire små år etter at Eastwood regisserte Million Dollar Baby i 2004 ble det historiske dramaet Changeling utgitt for publikum. Changeling (også er den eneste filmen på lista som ikke har Eastwood i hovedrollen,) er basert på ekte hendelser som foregår rundt the Wineville Chicken Coop morderne i Los Angeles i 1928. Filmen er helt klart langt unna å være Eastwoods beste, men er kanskje verdt en titt uansett
Filmen følger Angelina Jolie som spiller alenemoren Christine Collins, en karrierekvinne på vei oppover i den stigende telefonbransjen. Da Christine i en helg må inn på jobb for en ekstravakt kommer hun tilbake til et tomt hus der sønnen hennes Walter er sporløst forsvunnet. Beryktede LAPD er kjapt og upersonlig på saken. Etter fem måneder med «intens leting» presenterer de stolt den savnede gutten for pressen og Christine, bare ett problem, det er ikke Walter de har funnet. Christine oppsøker politiet gjentatte ganger for å insistere på at gutten ikke er hennes sønn, men politiet avviser henne som psykotisk. Filmen blir et drama om en kvinne som desperat prøver å oppta letingen etter sin sønn, og et politidistrikt som nekter å innrømme sine feil. Samtidig snubler politiet over en gigantisk sak da en unggutt uten oppholdstillatelse vitner seg medskyldig i en rekke drap gjort av hans onkel på en gård i distriktet.
Med Changeling har Eastwood laget et engasjerende og nervepirrende krimdrama som er langt fra perfekt. Enn så mye Christine Collins sin frustrasjon og desperasjon er følt, reduseres Jolie’s karakter for det meste til en tilskuer i sitt eget mareritt. 78år gamle Eastwood hadde i tillegg trolig truffet dypere med filmen med et mer fokusert og organisert narrativ, da historien virker til å rushe gjennom mange underutviklede ideer og rammer. Filmen preges av en rekke overflødige sidenarrativ, småforvirrende tidshopp, samt upassende momentant sjangerendringer som er vanskelige å se bort fra og tilgi.
På mange måter er den beste kvaliteten i filmen de sjokkerende virkelige hendelsene som setter rammen for historien framfor Eastwoods noe slurvete og uorganiserte regi. Selv om de mange florerende ideene hans blir noe man heller må tolerere, enn å nyte, er det vanskelig å fraråde noen fra å se Changeling da historien i seg selv er ganske fengslende.
Skrevet av Ingrid Karlsen
Josey Wales – Fredløs (1976)
Clint Eastwood er å finne både i regissørstolen og på hesteryggen i denne westernen basert på romanen Gone to Texas av Forrest Carter. Eastwood spelar hovudrolla som Josey Wales, ein berykta, tobakktyggjande fredlaus som er rask på avtrekkjaren.
Etter familien hans vert drepen, sluttar Josey Wales seg til ein konføderert geriljabande for å hemne dei. Etter Wales har ridd med dei lengje overtalar ein av leiarane i gruppa, Fletcher (John Vernon), banden til å gi opp våpena sine og slutte seg til dei foreinte statane. Wales nektar å overgje seg, og blir dermed dømt til eit liv på flukt som ein fredlaus.
Vi følgjer reisa til Josey Wales etter han har fått ein pris på hovudet sitt, og møta hans med diverse kinkige situasjonar og interessante karakterar langs vegen. Desse karakterane og spesielt karakteren til Chief Dan George, er med på å dra opp filmen når hovudkarakteren til tider er vanskeleg å like. Dette er ikkje nødvendigvis Eastwood sin feil, men meir materialet filmen er basert på.
The Outlaw Josey Wales er ein god western som absolutt er verdt å få med seg dersom ein likar sjangeren. Sjølv om karakteren til Eastwood ikkje alltid er den mest likande personen har han framleis sine augneblink, og det er veldig stilig å sjå han ri gjennom landskapet med ein revolver i kvar hand.
Skriven av Nathaniel Gjerde Hovland
Broene i Madison County (1995)
Broene i Madison County (1995) representerer et avvik i Clint Eastwoods karriere, i hvert fall som skuespiller. Her spiller han som vanlig en røff og mystisk mann, nemlig fotografen Robert Kincaid (Clint Eastwood) som er på besøk på bygda i Iowa for å ta bilder for National Geographic. Der møter han husmoren Francesca (Meryl Streep) hvis ektemann tilfeldigvis er utenbys på helgetur. Resultatet blir selvsagt en kortvarig, men intens romanse mellom Francesca og Robert før hennes ektemann returnerer.
Filmen var i sin tid en kommersiell suksess til tross for delte anmeldelser. Den er sterkt preget av klassisk ikonografi fra «the American Midwest» med små bondske hus, store vanntårn, siloer og åkere så langt øyet kan se. Robert og Francescas romanse er saktegående og brenner relativt fort ut, og det er uvant å se Clint Eastwood i en såpass sår og mild karakter. Og jeg er usikker på om det kler ham spesielt godt. Meryl Streep, derimot, ble nominert til en Oscar for sin rolle som Francesca, og er nok det som vil gjøre sterkest inntrykk om man ser Broene i Madison County. Hun spiller godt i det aller meste, men spesielt godt som kvikk og tøff husmor fra Iowa.
Selv om det nok er å banne i kirken, er ikke Broene i Madison County i nærheten av Clint Eastwoods beste film, hverken som regissør eller som skuespiller. Den faller etter 26 år relativt flatt når det kommer til romantiske dramaer. Den er rett og slett litt kjedelig til tider. Det har mye å gjøre med manus, som er repetitivt og som kjennes noe utdatert for et publikum i 2021. Den er dog ikke fullstendig sjarmløs, og det absolutt verdi i å få med seg Broene i Madison County om det så bare er for litt nytt perspektiv på kortvarige forhold og livslang kjærlighet. Dersom man vil se noe litt annerledes fra Clint Eastwood, er Broene i Madison County å anbefale.
Skrevet av Ylva Haagesen-Løkke
