F.F. Coppola kan seiast å stå bak fleire av verdas mest vellukka filmar, og med Gudfaren-filmane, to av dei mest kjende filmane som nokon sinne har komme ut. Amerikanaren har ein veldig interessant filmografi, ufatteleg variert, og han sit i setet på like mange mellombels filmar som strålande. For kvar av hans kultfavorittar eller “meisterverk”, finnes det 1 eller 2 filmar som nesten ingen hugsar kom ut, og sidan han forlot Hollywood-systemet for godt med årtusenskiftet, har diverre ingen av filmane hans skapa i nærleika av same oppstanding som eksempelvis Apocalypse Nå! Oss i Redaksjonen har her ei lita liste med nokre av dei mindre kjente filmane, som framleis er verd å sjekke ut, av innehavaren av 2 av dei 4 høgast rangerte filmane på imdb.
Regnmakeren (1995)
Regnmakeren er historien om førstegangs advokat Rudy Baylor (Matt Damon – Jason Bourne-filmene, Den enestående Will Hunting) som med hjelp av sin mentorfigur Deck Schifflet (Danny DeVito – Big Fish, Batman vender tilbake) går i retten mot Amerikas største forsikringsbyrå. Filmen er en adaptasjon av boken ved samme navn, skrevet av John Grisham.
Filmens største fordel er hvor sjarmerende den er. Danny DeVito spiller en uortodoks advokat som er villig til å bruke slimete metoder for å tjene så mye penger som mulig. Å se på han og Matt Damon gjøre alt i sin makt for å vinne rettssaken er en fornøyelse. Mens filmens største negativ er at den er dum som et brød. Rettssaken er så objektiv som det går ann, og selv om filmen prøver å framstille motstanden som en trussel, klarer den ironisk aldri å overbevise at det eksisterer noen form for spenning.
Regnmakeren er en av regissør Francis Ford Coppola sine svakere filmer. Den har sine sjarmerende øyeblikk, men den forlater seeren uten å ha gjort et stort inntrykk. Fin og ryddig, alminnelig film.
Skrevet av Martin Skage
Jack (1996)
Francis Ford Coppola, som dominerte 70-tallet med The Conversation (1974), Apokalypse Nå (1979), og både Gudfaren 1 og 2 (1972-74) skulle det kommende tiåret lage filmer som for ham var mere personlig. Men hva i all verden som fikk han til å regissere Jack (1996) må gudene vite. Den samme regissøren som med sitt forrige verk hadde laget en voldsballet av en Draculafilm (Bram Stoker’s Dracula) kom han altså nå med historien om ‘vesle’ Jack (Robin Williams). Jack er en tiårig gutt som eldres fortere enn andre, og har både utseende og organene til en 40 åring. Dette fører til vanskeligheter både på skolen og i fritiden, hvor budskapet er at det er helt greit å være annerledes. Dette klarer filmen fint å formidle, men for det meste er filmen en snål opplevelse, og det finnes filmer som har formidlet dette langt bedre, som for eksempel Skjønnheten & Udyret (1991), eller Forrest Gump (1994).
Robin Williams er god, og er faktisk langt bedre på å spille et barn enn de faktiske barna i filmen. Disse ungene er primæreksempler på lite overbevisende barneskuespill, noe som jo egentlig i bunn og grunn er litt sjarmerende. Den stinker også 90-tallet med Shaq-referanser, skateboards og enorme trehytter vi alle drømte om å eie som liten. Dette kan funke effektivt som en nostalgibombe for enkelte, men ikke noe særlig mer enn det.
Filmen er kompetent laget, men det er ikke så mye minneverdig ved den. Med den viten om at dette er samme regissøren som antageligvis står bak tidenes mest berømte film skjønner man godt hvorfor denne skiller seg ut som en sår tommel i hans ellers hyllede filmografi. Det er en familiefilm, men jeg har en mistanke at både store og små vil kjede seg. Den er i hvert fall bisarr.
Skrevet av Lars Asbjørn Sandnes
The Outsiders (1983)
The Outsiders var starten for et drøss av Hollywoods kjente skuespillere. Rob Lowe, Patrick Swayze, Tom Cruise, Ralph Macchio med flere gjorde stor suksess etter å ha spilt i Coppolas adapsjon av den klassiske ungdomsromanen med samme navn. Filmen handler om 14 år gamle Ponyboy Curtis (C. Thomas Howell), en «greaser» fra den fattige delen av Tulsa, Oklahoma. Han bor med sine to eldre brødre Darrel (Patrick Swayze) og Sodapop (Rob Lowe). Greaserne i byen er i konstant konflikt med ungdom fra et av de rikere nabolagene, the Socs, og det fører til ikke sjokkerende nok til slåsskamp. Etter Ponyboy og hans beste venn, Johnny (Ralph Macchio), blir angrepet av en gjeng Socs, ender Johnny opp med å drepe en av dem, og de to må rømme fra loven.
The Outsiders er en brilliant film om sosiale forskjeller, om å finne likheter mellom grupper til tross for at det tilsynelatende kun er ulikheter, om ekte vennskap, brorskap og om å motbevise samfunnets fordommer. Den er sjarmerende og full av ekstremt godt skuespill fra relativt unge og uerfarne skuespillere. I sin tid ble den rost for å fremstille ungdom på en måte som var mer realistisk enn det som var gjort i tidligere filmer. Med The Outsiders viser Coppola at han har en forståelse for ungdom som få andre hadde den gangen. Det er en forståelse som har overlevd de nesten 40 årene siden filmen kom ut. Han viser det kaotiske indre til tenåringer på skjermen.
For om noe annet enn brilliant, så er The Outsiders en kaotisk film. Den har slåsskamper og krangler som kommer ut av ingenting. Klipping som innimellom er desorienterende og smålig forvirrende. Den er morsom på en måte andre filmer bare prøver på; den er morsom fordi den skildrer en virkelighet folk kan kjenne seg igjen i. Karakterene er grenseløst sjarmerende med sine utemte følelser og brå oppførsel. Dersom man ikke har sett The Outsiders har man rett og slett gått glipp av noe.
Skrevet av Ylva Haagesen-Løkke
The Cotton Club (1984)
Dei fleste verkeleg store regissørar tilskriv seg før eller sidan ei rekkje kjennemerke. Nokre av dei er openberre. Kubrick elskar til dømes sentrale forsvinningspunkt i sine symmetriske bilete, Ozu likar eit lavt kamera retta mot eit minimalistisk interiør. Og på meir abstrakte nivå er der alltid ein heilt eigen type dramatikk i Hitchcock, og ein åtvarande ro i Tarkovskij. For meg har uansett Francis Ford Coppola alltid vore ein vanskeleg regissør å plassere. Gudfaren-filmane er nokre av dei mest hylla igjennom tidene, og han står bak det visuelle meisterverket Apocalypse Nå! men samstundes er det sjeldan ein ser ein film og tenkjar: «Dette her, det er typisk Coppola!»
The Cotton Club vert uansett eit suverent eksempel på to av Coppolas sterkaste sider. I filmen møter vi diverse karakterar frå utestaden The Cotton Club i Harlem på 1930-talet. I mellom dansarar, jazzmusikantar og songarar vert vi kjent med klarinettisten Dixie Dwyer og dei diverse faksjonane i Harlem sin mafiafylde undergrunn. Verda vi vert presentert for har nokre av dei same parodiske overtonane vi er vant til frå Coppola. Mafiaen er sleipe ålar med sneipar i munnviken, kvinnene er utstillingsdokker og helten er sjarmøren som skal frigjere dei med sin groovy stil. Den overdådige framstillinga som Coppola serverer passar uansett godt til jazzverda. Replikkane er kjappe og poengterte, karakterane dansar elegant om kvarandre og rytmen er svært fengjande. Coppola gjev filmen ei drivande kraft som vert god underhaldning.
Under det heile ligg uansett ein sans for uretten i verda. Sjølv om figurane i nattklubben kanskje er noko grovt skisserte, i karikerte vendingar, fell ikkje røynda igjennom sprekkane. Mekanismane som freistar å halde kvinnene undertrykte og dei svarte på bakrommet vert tydeleg demonstrerte. Ikkje nødvendigvis for at dette er noko sentralt i handlinga, men fordi dei er sentrale konsept i verda The Cotton Club skildrar. Filmen har nok sine skavankar sjølv på dette området, men der finnast garantert verre sosiale skildringar frå denne perioden. Coppola vendar ikkje seg vekk frå undertrykkinga berre for å skape ei vakrare filmverd, slik andre kanskje har vorte freista til *host* Green Book *host*
Men trass ein drivande rytme og eit auge for sosial urett, er der noko som kjem til kort i The Cotton Club. Stundom fell filmen parodisk nær Gudfaren. Blant anna nyttast det også her ei kryssklippingsmetode i filmens valdsklimaks, berre med mykje mindre effekt. Det heile vert berre eit teit forsøk på å danse gamle dansar på nytt. Og medan andre Coppola-filmar inneheld tydelege tematiseringar, av til dømes menneskets grådigheit og maktgalskap, er The Cotton Club først og fremst ein rein gangsterfilm. Dette vert pinleg tydeleg når ein nærmar seg slutten, og filmen ser seg nøydt til å falle attende på alle verdas stereotypiar og sukkersøte endingsklisjé. Innan filmen er slutt har Coppola gløymt spiren til all interessant samfunnskritikk og bodskapsformidling for lenge sidan.
Skriven av Elias Nygård
Tucker: en mann og hans drøm (1988)
Etter andre verdenskrig bestemmer gründeren Preston Tucker seg for å satse på bil. Han har bestemt seg for å revolusjonere bilmarkedet med tryggere, kulere og mer praktiske biler. Med et enormt pågangsmot og en støttende familie stuper han inn i markedet med huet først. Den særs optimistiske Michigan-gutten lærer raskt at å ta snarveier koster seg og at den amerikanske drømmen kanskje ikke er det den utgir seg for å være.
Tucker: En mann og hans drøm er en skikkelig godfilm. Den er basert på den ekte historien om Preston Tucker, en ambisiøs amerikansk entreprenør. Det som egentlig skulle være en musikal med Marlon Brando i hovedrollen ble heller en vanlig film med Jeff Bridges. Man skulle trodd det var synd at kombinasjonen Coppola og Brando ikke fant hverandre her, men Jeff Bridges er bare helt nydelig i denne filmen. Jeg hadde null peiling på hvem Preston Tucker var, men føler nå jeg kjente karen.
Dette er en ordentlig fin og lystig film som traff spesielt godt i en ellers negativ hverdag under en pandemi. Filmen ble aldri en stor hit og det er heller ikke den typen film som man assosierer med Coppola. Men dette beviser bare at han kan beherske et bredere spekter av filmer.
Skrevet av Herman Trosholmen Skurdal
