Gjennom en lang karriere har regissør Steven Spielberg sendt generasjoner ut på eventyr. Han ga halvparten av verdens befolkning hai-skrekk, han har gjort oss forelsket i små romvesen, han har gjemt oss fra store dinosaurer og han har sendt oss ut for å finne den hellige gral. Det er ingen tvil om at i over 50 år så har Spielberg skapt historier som betyr veldig mye for veldig mange. Vi kan selvfølgelig ikke skrive om alle filmene til Spielberg, men vi har valgt ut 5 filmer som vi mener oppsummerer legendens karriere. Noen kjente og noen kanskje litt mindre kjent!
West side story (2021)
En lidenskapelig musikal basert på Shakespeares fortelling om Romeo og Julie. Leonard Bernstein og Stephen Sondheim har komponert storslåtte sanger. Bakteppet er en vedvarende krig om byen New York City, der enten den hvite gjengen “The Jets” regjerer, om de ikke blir utfordret av “The Sharks” fra Puerto Rico. Det er oppi alt dette oppstyret at Tony og Maria blir hodestups forelsket i hverandre, til tross for at de tilhører feil gjeng. De må ha hverandre, koste hva det koste vil. Hele oppsettet er til å få gåsehud av allerede. Ingenting er vel mer romantisk enn å velge hverandre på tross av bokstavelig talt alt?
West Side Story ble allerede filmatisert i 1961 av Robert Wise og Jerome Robbins. Filmen var nyskapende for dens promiskuøse og voldelige tone, men den manglet kjemi og motiv hos hovedfigurene. Det er derfor Steven Spielbergs versjon er den man soleklart heller bør se. Spielberg er en romantiker, og dette er tydeligst i hans åpenbare kjærlighet for film. Det som skinner så tydelig gjennom alle hans filmer er at han ønsker at publikum skal ta hans referanser og forelske seg i det levende bildet. En skulle trodd at Spielberg har regissert langt flere musikaler med tanke på at West side story flyter underlig organisk og ekte.
Filmen handler først og fremst om en episk kappestrid mellom to gjenger. Da filmen ble annonsert var jeg bekymret for at koreografien kanskje ikke ville sitte like godt som i 1961, som for så vidt stemmer, men Spielberg tilføyer et alvor som ikke var like tydelig i den første filmen. Det er langt lettere å tro på den blinde forakten så dypt ankret i gjengene. Ikke bare forakten, men også denne usannsynlige kjærlighetshistorien får bein å stå med med Spielbergs regi. Både Rachel Zegler og Ansel Elgort har hatt sine kontroverser i media, men før dette ble de plukket ut med omhu, og ingen kunne spilt Tony og Maria som dem. Elgort er en vidunderlig komplisert Tony, og Zegler er en storøyd og lidenskapelig Maria.
Det finnes utrolig mange gode ting å plukke ut fra Spielbergs versjon av den kjente musikalen, men den største overraskelsen jeg satt igjen med var at dette ikke var noen overraskelse i det hele tatt. Spielbergs bakgrunn gjør ham perfekt egnet til å blåse liv i dette mektige stykket.
Haisommer (1975)
«Haisommer» er den filmen som virkelig satte Steven Spielberg på kartet i Hollywood. Dens store suksess skapte uttrykket sommer blockbuster, og den grufulle skrekkelige handling gjorde flere millioner usikre om å noen gang gå ut i vannet igjen. Samtidig har den en av filmhistoriens kuleste engelske titler, «Jaws».
Basert på boken av samme navn, finner handlingen sted en kokende varm sommer på Amity Island, en kjent sommerdestinasjon for alle slags mennesker. Her er politisjef Martin Brody (Roy Scheider) boende og har ansvaret for å ta vare på sommerens gjester, samtidig er det en sulten hvithai som lurker rundt i vannet og begynner å terrorisere innbyggerne og gjestene ved Amity Island.
Sammen med Scheider i hovedrollen, så er Richard Dreyfuss og Robert Shaw å finne i bi-roller. De tre spiller utmerket av hverandre og har en fin dynamikk gjennom hele filmen, der den sjonglerer mellom thriller, skrekk, drama og humor, sammen med musikken til den evige John Williams som har blitt ikonisk og kan gjenkjennes av de aller fleste, til og med mennesker som ikke har sett filmen. “Haisommer” sin popularitet og store inntekt gjorde at Universal valgte å lage tre oppfølgere til den originale, men ikke i nærheten av like god kvalitet, spenningsnivå eller fortelling, så styr unna dem.
“Haisommer” er en av de store Spielberg filmene, og er nærmest en perfekt film. Selv om den fyller 50 år i 2025, så har den det aller meste og bør være på alle sin watchlist.
Hook (1991)
Robin Williams med en studie om hva som skjer når vi blir hindret å være den vi er, og hva som skjer når vi finner tilbake til oss selv. Hva om Peter Pan ble voksen? Det er spørsmålet og premisset for denne filmen.
Robin Williams spiller Peter Banning en business nisse av en far som bryr seg mer om jobben enn barna sine. Barna blir kidnappet og sprøtt som det høres ut må Peter dra til Neverland å få dem tilbake.
Sakte og om enn motvillig blir Banning overbevist om han er Peter Pan. Å se dette skiftet fra en voksen Williams til mer seg selv ( i alle fall slik han fremstår for oss) er en fryd å se.
Det er viktig å ikke undertrykke deler av oss selv. Tillate å bruke fantasien og å finne en lekenhet.
At filmen heter Hook og ikke Pan skjønner man fort hvorfor i en morsom ond kaptein Krok spilt av Dustin Hoffman. Filmen er full av gode skuespillere inkludert en cameo av en nesten ugjenkjennelig Glenn Close, og Dante Basco som gjør et inntrykk som lederen Rufio
Peter Pan historien har blitt fortalt mange mange ganger og i forskjellige former, til og med nylig med varierende hell, suksess og kvalitet. For meg, hvis jeg tenker på Peter Pan, er dette versjonen jeg kommer tilbake til, på tross av at jeg egentlig ikke er en stor Spielberg fan.
The Adventures of Tintin (2011)
Blant Spielbergs høyst imponerende og varierte filmografi er kanskje ikke The Adventures of Tintin den første filmen folk tenker på, men det gjør nemlig jeg. Med en pappa som er en mega fan av Tintin var det vanskelig å ikke bli det selv i løpet av oppveksten, spesielt gjennom akkurat denne filmen, og gjennom årene har jeg sett den om og om igjen
Filmen er en sammenblanding av to Tintin tegneserier, nemlig Krabben med de gylne klør og Enhjørningens hemmelighet. Den er proppfull av referanser til Tintins langvarige historie, og innkapsler alt som gjør Tintin så bra. Med et spennende eventyr, høyst underholdende action, og eksotiske lokasjoner. Det er ikke rart det funker så bra her, når Spielberg har allerede laget 4 filmer med lik eventyrlig spenning i Indiana Jones serien.
Det er ikke bare fremstillingen av Tintins eventyrlighet som gjør filmen så strålende, men presentasjonen av det. Fordi dette må være den beste motion-capture filmen Hollywood har produsert, med nydelige farger, menneskelige, men fortsatt animerte karakterer, og en verden som er så livlig og spenstig. Det er en høyst imponerende prestasjon, spesielt etter alle de uncanny valley forsøkene på 2000-tallet.
Et aspekt av filmen som sitter med meg mer enn noe annet, er musikken. Det å si at et John Williams soundtrack er fantastisk er ikke noe banebrytende, men det er noe med hans action/adventure strengemusikk her jeg aldri blir lei av, og det er definitivt et av mine favoritt film soundtracks. Det er virkelig toppen på kransekaka til denne fabelaktige og undervurderte Spielberg filmen.
The Color Purple (1985)
The Color Purple er en adapsjon av Alice Walkers prisvinnende roman med samme navn og blir ofte omtalt som hans første «voksne» film.
Filmen tar for seg det undertrykte livet til Celie, spilt av Whoopi Goldberg, og et knippe andre karakterer under Depresjonen i sørstaten Georgia. Vi følger Celie og hennes søster Nettie, som blir misbrukt av mennene i deres liv før de blir adskilt som ungdommer. Det er her vondt blir verre, da Celie blir gitt bort som en brud til den voldelige Mister, spilt av Danny Glover. Celie mister litt etter litt livsgleden etter savnet av sin kjære søster samt barna hun ble tvunget til å gi bort som tenåring. Men etter å ha blitt introdusert til noen tøffe kvinner, begynner Celie å oppleve nye tanker og følelser.
The Color Purple er en afroamerikansk historie med en svart rollebesetning, noe som ble et grunnlag for både kritikk og ros i sin tid. Filmen var Whoopi Goldberg første filmrolle, og introduserte også mange til skuespillere som Danny Glover, Oprah Winfrey og Laurence Fishburne. Spielberg er kjent for sin evne til å vekke sterke følelser hos publikum med sympatiske figurer som E.T., og han har definitivt slått på stortromma her også. Likevel var filmen meget kontroversiell da Steven Spielberg ble kritisert for å ha vært feil person til å regissere den grunnet hans etnisitet i samspill med tematikken.
Hverken man stiller seg enig til kritikken eller ikke, er det ingen tvil om at det var et dristig valg å ta i det som kan kalles høyden av hans karriere og som har resultert i en film som i dag blir sett på som en klassiker.
av Aisha Denne
