remake.me – Regi: Unni Straume – USF International / Filmhuset – 63 min.
Poetisk essayfilm der gamle celluoidminner blandes sammen i en digital gryte.
Om regissøren
Unni Straume er en av de store norske regissørene fra 90-årene. Hennes to første filmer, Til en ukjent (1990) og Drømspel (1994) er modernistiske filmer i svarthvitt. Deretter kom Thranes metode (1998), et tettere kammerspilldrama og hennes første i farger. Filmene hennes er blitt vist på flere store filmfestivaler, blant annet i Un Certain Regard-programmet i Cannes, og hun har vært regilærer på Den norske filmskolen.
Handling
Filmen består av klipp fra hennes filmer, nye dokumentariske bilder og Straumes voiceover. Hun forteller om foreldrene, filmene og hvordan hun opplever den nye digitale filmverdenen, mens vi ser henne sette sammen bildene på nye vis i en klippeprogramvare på PC.
Å se seg i speilet
For en som ikke hadde særlig kjennskap til Straumes filmografi, var det både forrvirrende og spennende å se klipp fra filmene reorganisert. I tillegg til å være et frittstående verk, kan det gi ny interesse for Straumes filmer. Selv ble jeg i alle fall nysgjerrig på dem. Det sterkt personlige preget er typisk for essayfilmen, men minner også om Andrej Tarkovskijs Speil (Zerkalo) (1974), på måten Straume refererer til seg selv og behandler minner og følelser. Enkelte klipp fra Straumes tidlige filmer viser dessuten tydelig tarkovskijsk inspirasjon. De nye opptakene i remake.me er derimot ikke særlig visuelt slående, og dro meg til tider ut av bildestrømmen. Nils Petter Molværs musikk klarer heller ikke å tilføre så mye, til det høres den altfor pre-millennium ut.
Unni Straumes tilbakekomst på kinolerretet er gledelig, og det er gøy å se en slik poetisk og refleksiv film på norsk kino. Filmen oppleves vekselsvis kunstnerisk granskende og litt uinteressant, men har noen flotte bilder fra Straumes filmer, som bør hentes fram igjen.
