For å svare kvikt på det de fleste nordmenn tenker på når Roald Dahl kommer opp i media: Det er akkurat én referanse til Norge i filmen, og den er ikke spesielt stor. Dere beleste lesere kan kanskje se på det som en raritet, siden Heksene er en av Dahls mest Norges-refererende bok. Mangelen på norske bestemødre i filmen kommer av at filmen har blitt satt i 1960 talls USA framfor England og Norge, og hovedkarakteren er en afroamerikaner som gjenforteller sitt møte med heksene som rammenarrativ.
Byttet av setting har noen fordeler. Å bytte ut Bestemors begjær for sigaretter fra boken med et godt forhold til sjelemat er en fin endring som i tillegg til å senke aldersgrensen på innholdet, bygger også på tematikken om å leve videre for de små gledene. Filmen får også et 1960s kald krig preg, med skjulte faksjoner og forbudt kunnskap, ved å være satt akkurat hvor og når den er.
Hei, heksemor, hvorfor har du så stor en kjeft? For å tygge så mye sceneri som mulig? Gir mening. Anne Hathaway er nok det største navnet i denne filmen. Hun spiller den høyeste hekserinnen, og hun gjør det høylytt. I hver scene hun er i, gjør hun en god jobb med å ta opp så mye plass som mulig. Dette er selvsagt litt smak og behag, men det virker som om skuespillere elsker roller hvor de kan oppføre seg så umenneskelig som mulig i to minutter per tagning. Hjelper vel når det er et undervurdert CGI team som står for det siste visuelle til karakteren. Eller så står Octavia Spencers bestemor karakter ut som spesielt hjertegod. Spencer trenger ikke mange flere roller som godhjertet, sort, middelaldrende pluss kvinne, men hun er blitt sabla god på dem.
Men jeg synes det er tre områder filmen sliter. Den første er den de fleste barnefilmer med masse CGI sliter med – når animerte karakterer og skuespillere interagerer, så er det veldig vanskelig å føle at de er i samme rom. Blikklinjer og gester fra skuespillerne klarer ikke helt å matche de forskjellige dyrene i filmen, og dette er ikke et problem man kan lett fikse. I denne filmen er også denne interaksjonen ganske viktig, siden flere snakkende karakterer tilfeldigvis også er dyr. Ikke det at effektene er dårlige, mange av dem er jo inspirerte og morsomme, men for de store karakterøyeblikkene er det greit å føle at det faktisk er en kontakt mellom karakterene som deler øyeblikket.
Problem nummer to ligger i tonen. Filmen hopper fra uskyldig barneeventyr til kroppsvrengte monstrøsiteter i rykk som får Tim Burton til å våkne med et mykt “whoa”. Jeg er en stor fan av “skumle” barnefilmer, og at generelt sett kan de øke mengden “edge” med ca. 30%, men når vi får et godt bilde av to hender som smeller full fart inn i ei vifte, da kan du gjerne kutte ned litt. Heller ikke stor fan av kropps-horroren som kommer ut av heksene. Greit nok, de skal være stygge og umenneskelige, men kombinert med Hathaways skuespill, føler jeg helst bare for å se bort framfor misdannede føtter og innsekts-bespiste hodeskaller.
Sist, men ikke minst, må jeg snakke om hvordan filmen fremstår politisk. Må ærlig innrømme at jeg verken kan eller bryr meg så mye om Dahls meninger. Han er begravd, og vi har alle bedre ting å tenke på. Problemet er når man i 2020 lager en film hvor demoner i stygge, halvhjertede kvinneskikkelser lever i skjulte samfunn, og plotter med å transformere verdens barn til heslige former. Det er ikke en vanskelig tolkning å komme til at filmen er veldig transfobisk, og virker anti-skeiv som fy. Du har også Dahls lettest gjenkjennelige forfatter triks: han elsket å forbinde ytre skjønnhet og indre verdi. Det er derfor det alltid er en feit unge i filmadaptasjonene av verket hans. Hjelper vel heller ikke at diverse kjente forfattere hvis-navn-jeg-ikke-gidder-å-nevne, som både har jobbet mye med Warner Bros. og som henter mye inspirasjon fra Dahls arbeid, har skapt eksplisitt transfobiske verk for yngre, og eldre, publikum. Kan heller ikke si som funksjonsnedsatt at jeg setter pris på avbildning av manglende lem og ledd som skurkaktig eller demonisk. Ha slik møkk unna meg.
The Witches er nærmere Charlie and the Chocolate Factory enn Willy Wonka and the Chocolate Factory, både som underholdning og adaptasjon. Den har kule ideer, både nye og gamle, men ærlig talt er det ikke en fortelling vi trenger å bry oss så mye om. Jeg er helt sikker på at Anne Hathaway fikk godt betalt, og det er forhåpentligvis den største innvirkningen denne filmen har på noens liv.
Regi: Robert Zemeckis. Med: Anne Hathaway, Octavia Spencer. Norgespremiere: 21.05.2021 Spilletid: 1t 44m. Aldergrense: 9 år.
