Quinn Brenner strever med å komme seg over sin mors død. Etter utallig forsøk på å kontakte moren uten hell, oppsøker hun den synske og anerkjente Elise Rainier. Rainier hjelper henne med å nå fram, men det som møter henne er langt mer faretruende enn en omsorgsfull mor. Dagene etter begynner merkelige hendelser å skje fra knirkelyder til gjenstander som flytter seg uten forklaring. Disse tilsynelatende uskyldige tegn til gjenferd tar en lumsk vending etter at Quinn havner i en alvorlig ulykke som resulterer i en nær døden opplevelse. Quinn er tvunget til å ta opp kampen mot ukjente krefter, uten hjelp av Rainier må hun bøye seg for åndens vilje. Rådeløst oppsøker faren Sean Brenner den synske damen og sammen prøver de redde Quinn.
Dessverre er det ikke bare Brenner i familien som er rådeløs, men regissøren Leigh Whannell brer seg langt fra hans ekspertise. I hans siste verk lot han seg rive med den nye ”super natural” trenden og har byttet kompliserte dødsfeller og sosiopater med oversminkede demoner og synske eldre damer. Men den okkulte, psykologiske skrekkfilmen krever en mesterlig beherskelse. Referansene er derfor mange. Alt fra røde heisdører og betydningsfulle romnummer, fortonede hvite fjes i mørke og naturligvis damen med sort hår iført en gammeldags hvit nattkjole er alle tilfeldig plassert i filmen. Filmen bærer preg av dette og filmen kjennes ut som en kollasj av mesterverker, men uten den grad mystikk og spenning kildene leverte. Whannells signatur viser seg i unødvendig groteske scener og bleke tilsmussede skurker.
Insidious: Chapter 3 er konstruert for en yngre, kvinnelig tilskurer. Quinn Brenner er en typisk ”All American” tenåringsjente men med en vri. Hun er angivelig rikelig belest og er drevet av hennes aspirasjoner til en dag å bli skuespiller, men holdes tilbake av sine forpliktelser. Med andre ord: protagonisten man kjenner fra alle slasherfilmer siden John Carpenters Halloween. Klisjeer har i aller høyeste grad en plass i film, uten dette hører ikke filmen til en sjanger, men Quinn har ingen særtrekk og er til nåde for skjebnen. Tross at filmen handler om hennes ferd i åndeverden, har hun overhode ingen initiativ. Elise Rainier er den som redder henne, det er faren Sean som overbeviser ekspertene til å undersøke saken, protagonisten er tam, svak og forutsigbar.
Filmen har ingen bestemt narrasjon, den er en merkelig hybrid av to motstridende skrekksjangere. Det lar seg simpelthen ikke gjøre å blande slasherrammeverket med en overnaturlig handling, med Insidious: Chapter 3 som prakteksemplet. Det skremmende ved paranormale filmer er det ukjente, ved at det forklares ned til det minste detalj gjør at spenningen forsvinner. Tvetydigheten erstattes med billige ”jump scares” og gørr.
Insidious: Chapter 3 er en parodi og en spoof av alle filmene den etterligner. Quinn Brenner-karakteren viser ingen tegn til personlighet men oser med stereotyper i et desperat forsøk på å nå frem til et ungt publikum. Whannell sadistiske natur skimter gjennom i kvalmende uelegante scener. Spørsmålet er derfor: hvorfor se en halvhjertet homage når man kan se mesterverkene Insidious: Chapter 3 baserer seg på?
