Vi befinner oss på et teater i Londons West-End i 1953. Agatha Christies «Mousetrap» har spilt for 100. gang, og en stjernespekket rollebesetning skåler i den anledning. Plutselig skjer det utenkelige, noen dør. Politistyrkene i London sender inn den unge og ivrige konstabel Stalker (Saoirse Ronan) og etterforskeren Stoppard (Sam Rockwell). Her er alt tilrettelagt for litt klassisk «whodunit».
Tom George er en relativt ukjent regissør for allmennheten, men hans to kortfilmer “This country – the aftermath” og “Mickey & Michaela bury their dad” fikk veldig gode tilbakemeldinger, og han har lang erfaring med å skrive tv-serieepisoder. Vi får et godt inntrykk av ham som regissør, og det er en upåklagelig kul stil tilstede i filmen.
Den store elefanten i rommet, som mange på sosiale medier har pekt ut, er dens likhet til både “Knives Out” (2019) og Wes Andersons filmer. Det skal godt gjøres å ikke ligne litt på Knives Out når den også er en typisk «whodunit», men når det kommer til det at den ligner på Wes Andersons filmer, er jeg litt uenig. Det er en viss lik symmetri og et lignende fargepalett, men den har en mye mer snerten måte å filme på, og Tom George sørger for sitt personlige preg i estetikken.
Saoirse Ronan er nok det beste med hele filmen. Jeg blir også veldig glad hver gang hun får lov til å prate med sin vanlige irske aksent. Hun spiller usedvanlig godt med Sam Rockwell, og vi greier å investere oss i deres dynamikk på skjermen. Man hører også mange vittige replikker der vi merker hvor selvbevisst filmen er.
Der det daler litt ned for min del er at resten av rollebesetningen ikke får skinne noe særlig. Man greier ikke helt å bli kjent med noen av karakterene, og dermed bryr vi oss kanskje ikke like mye om verken hvem morderen eller offeret er. Det er heller ikke særlig vanskelig å dedusere seg frem til hva som skal skje, som ikke nødvendigvis er en dårlig ting, men det går litt sakte frem til tider og man blir sittende å vente på noe uunngåelig.
Det gjøres ingen forsøk på å finne opp hjulet på nytt her, men det ligger kanskje noe i «don’t fix what ain’t broken». Jeg kan skjønne hvorfor man irriterer og ergrer seg over at alt er så banalt og opplagt som det blir lagt frem, men jeg skjønner også de som koser seg med en film som ikke går rundt grøten og spiller smart på stereotyper i denne typen filmer.
