The Selfish Giant – Regi: Clio Barnard – BFI Film Fund / Moonspun Films – 1 t. 31 min.
The Selfish Giant er Clio Barnards debut som manusforfatter og regissør av langfilm. Filmen forteller historien om 13-åringene Arbor og Swifty. De to er bestevenner, selv om Arbor er hyperaktiv, og ofte sørger for at begge to havner i trøbbel. De tilhører arbeiderklassen, og samler derfor skrapmetall ved siden av skole, for å tjene penger. Den lokale skraphandleren er en luguber type, som driver med både heleri og hesteveddeløp uten så mye som et skuldertrekk.
Åpningsbildet er himla vakkert, men det blir fort klart at virkeligheten vi presenteres for er alt annet enn det. Filmen er grå og dyster, og vi blir introdusert for mange triste menneskeskjebner. Det er tydelig at dette ikke er noen “feel good”-film. Til å være en forholdsvis kort film, viser Barnard styrke i å la ting ta tid, og fortelle sakte. Vi blir kjent med Arbor, Swifty og familiene deres, og blir vant til hverdagen de lever. Vi kjenner virkeligheten deres på kroppen, selv om den er fjern fra vår egen.
Skuespillet er ypperlig fra alle involverte, men særlig Conner Chapman og Shaun Thomas imponerer. De gjør begge sin filmdebut, i rollene som henholdsvis Arbor og Swifty. I filmer av denne typen er det alltid et spørsmål hvorvidt unge skuespillere “spiller seg selv”, men selv om Chapman og Thomas skulle komme fra tilsvarende miljøer, treffer de følelsesmessige noter som vitner om godt arbeid, både fra skuespillerne og regissør Barnard. Det kan bli spennende å følge disse unge guttene dersom de fortsetter å spille.
Selv om The Selfish Giant handler om to unge gutter, er ikke dette en barnefilm. Det er temaer som er så dystre at det fort kan bli for dypt og trist for barn, og selv om det er gode moraler gjemt i grumset, gjør det vondt å grave dem frem. Filmen er mest vondt følelsesmessig, men treffer så godt at det nesten gjør fysisk vondt å se noe av det som skjer. Selv om man tidlig skjønner at noe kommer til å gå galt, er klimakset så inderlig godt konstruert at man nesten ikke klarer å se på.
Barnard har gjort en strålende jobb med både historiefortelling og skuespillerinstruksjon, noe som resulterer i en vond og vakker film.
