Selma – Regi: Ava DuVernay – USA/Storbritannia – 2 t. 8 min.
En god stund etter at Oprah Winfrey gråt under fremførelsen av sangen «Glory» på Oscar-utdelingen er «Selma» på plass på norske kinoer. Dette er den sanne historien som tar for seg en liten del av Martin Luther Kings 13 år lange karriere som politisk aktivist. Vi følger han og hans kompanjonger fra det øyeblikket King bestemmer seg for å gjennomføre en marsj fra Selma til Montgomery, begge byer i innerste redneck-Alabama, til selve marsjen er gjennomført. Dette bød selvfølgelig på hindringer, og det blir en kamp mot både personlige problemer, rasistiske amerikanere og interne stridigheter.
David Oyelowo ble Oscar-nominert for sin skildring av King, og det er vanskelig å komme utenom prestasjonen hans. Han spiller ektefølt, med god dybde og balanserer perfekt forskjellen mellom aktivisten og mennesket Martin Luther King. Tom Wilkinson spiller også bra som president Lyndon B. Johnson, det samme gjør Tim Roth som guvernør George Wallace, og jommen dukker ikke Martin Sheen opp i en liten rolle som høyesterettsdommer. Et stjernelag.
Mange biografiske filmer sliter med at de blir for opphengt i å være emosjonelle og et overdrevent budskap om at «Dette er en tankevekker, folkens!!!». «Selma» faller også litt under dette. Jeg skulle ønske at det var flere samtaler der manusforfatter ikke prøvde å presse hver bidige setning inn i et tidløst vakuum. Personlig skulle jeg også ønske at de dramatiske, gråtkvalte historiene som blir fortalt hadde vært klippet hyppigere (kanskje noen flashbacks e.l., blir repetetivt med kun et stillbilde av et ansikt som forteller hver eneste gang noe dramatisk fortelles).
Der filmen sjokkerer og engasjerer meg mest er uten tvil i selve marsj-scenene. Spesielt den første, hvor politiet bryter inn, totalt uprovosert, og banker opp de fleste av deltagerne på brutalt vis. Hvor vi i dagens filmer ofte blir servert stereotypier på redneck-amerikaneren, der de blir latterliggjort, framstår de her som veldig vanlige mennesker, noe som gjør det spesielt sterkt. Regissør Ava DuVernay gjør en strålende jobb i å få frem at dette rett og slett var en gruppe rettighetsforkjempere som ble banket, mishandlet og til og med drept, på rent rasistisk grunnlag. Ikke noe mer, og ikke noe mindre.
Det er vanskelig å skille seg ut blant Oscar-sesongens mange biografiske filmer, og denne filmen er heller ikke noe ekstraordinært. Likevel er det en spennende og engasjerende historie, og en film som er verdt tiden din.
