Skrekkfilm fra Danmark! Hipp hurra! Eller? La oss ta en nærmere titt i denne alt for lange anmeldelsen, for selv om jeg kan avsløre at Shelley falt i smak, er nok ikke dette en film for alle.
Rumenske Elena (Cosmina Stratan) flytter inn hos det dansk-norske paret Louise (spilt av norske Ellen Dorrit Pedersen) og Casper (Peter Christoffersen) for å jobbe på deres småbruk i den svenske utmarka. Her finnes hverken strøm eller naboer, og hverdagen hos det alternative paret går stort sett med til å hugge ved, mate de uhyggelige hønene, og høste inn grønnsaker. Den lokale healeren kommer også innom i blant, komplett med trollmannskjegg og mystisk tåkeprat.
Bleke og pjuskete Louise stifter snart et nært vennskap med Elena, og en kveld inngår de en pakt der Elena skal bære fram parets barn mot en klekkelig sum penger, ettersom Louise selv ikke kan bli gravid. Louise har heldigvis frosset ned et par egg fra sine eggstokker, og snart er Elena surrogatgravid. Midt i en uhyggelig skog, omgitt av pussige folk, og langt fra sivilisasjonen er det klart at ting kommer til å skje med elskverdige Elena.
Gjett om ting skjer. Etter hvert som graviditeten går sin gang får hun symptomer som minner mindre og mindre om svangerskapskvalme: Hun hører mystiske lyder, har forferdelige mareritt, og blir overbevist om at fosteret vil drepe henne. Når den fjollete healeren kommer på besøk kommer han til og med med urovekkende konklusjoner. Samtidig får Louise gløden tilbake. Mystisk. Er alt bare svangerskapsparanoia, eller er noe fryktelig galt?
Og kanskje enda viktigere, høres ikke dette fryktelig likt ut som Roman Polanskis Rosemary’s Baby? Jo, det gjør det, men det er regissør Ali Abbasi fullt klar over. Gjennom filmens halvannen time leker han med det observante publikum, og gjør sin egen tvist på svangerskapsskrekk. For uansett hvor teit ordet svangerskapsskrekk høres ut, skal det sies at det finnes en rekke grøsserfilmer som omhandler nettopp svangerskap – såkalte «evil baby»-filmer. Abassi makter i mine øyne å balansere på denne tynne linjen mellom kjente oppskrifter og sin egen greie, slik at filmen aldri føles som en «Rosemary’s Baby i skogen».
Ikke minst gjør den multinasjonale skuespillerbesetningen en fremragende jobb, spesielt er samspillet mellom Elena og Louise frydefullt å se på. Vekslingen mellom engelsk, rumensk, norsk, dansk og svensk føles uanstrengt og fungerer langt bedre enn man kunne trodd. Det svenske naturlandskapet gjør også en glimrende jobb som bakgrunnsteppe for denne uhyggelige historien.
Shelley skiller seg ut fra mengden av flere grunner. Takket være pirrende/frustrerende informasjonsunderskudd og lekker kinematografi oppleves filmen mindre som en klassisk Hollywood-skrekkfilm og mer «artsy», som folk gjerne sier. Selve historiefortellingen er ofte obskur, og deler av plottet er i beste fall åpent for tolkning. Det er sjeldent helt tydelig hva som egentlig skjer, og selv om dette gjør at vi stadig tviler på om karakterene er ved sine fulle fem, føles noen grep forvirrende til det nesten parodiske.
Rent form- og fortellermessig er filmen også noe forvirrende, spesielt på tampen av historien virker det nesten som om filmen sliter med å avsluttes. Legger jeg godvilja til er dette bare ukonvensjonelt, men på en dårlig dag føles det fremmedgjørende og unødvendig. Heldigvis for Shelley er i dag en god dag, men poenget er og blir at filmen er noe tung å fordøye, ikke utelukkende med positivt fortegn. Over dammen, i det fartsfylte USA, prates det ofte om europeisk skrekkfilm som noe tregt og tungt, og selv om det ikke nødvendigvis er tilfellet, er Shelley tregere og tyngre enn mange av sine sjangerfeller.
Jeg var så heldig at jeg fikk se Shelley med Dolby Atmos-lyd, og herregud er jeg glad for det. I kjent skrekkfilmstil er lydsporet helt avgjørende for den skumle atmosfæren, og her er det helt eksemplarisk. Ikke bare er musikk og effektlyd underbyggende for skrekken, lyden er ofte uhyre uhyggelig. For fytti fader, jeg ble skremt! Ikke på hoppe-i-setet-måten, men på den snikende, grufulle måten som er så mye verre. Det frister nesten å sammenligne Shelley med en slags Polanski / Lynch-blanding, som filmen forsøker å selge seg som i traileren, men helt der er vi allikevel ikke.
Shelley prøver hardt, og mens den ikke lykkes på alle fronter, treffer den tidvis midt i blinken. Like uhyggelig som den er treg, er dette en atmosfærisk og ambisiøs grøsser. Dersom du vurderer å se den, ikke la deg skremme av beskjedne 5.7/10 på iMDB, men vær forberedt på en seig, ukonvensjonell, vakker og skummel filmopplevelse.
Shelley - Regissert av Ali Abbasi, med; Cosmina Stratan, Ellen Dorrit Pedersen og Peter Christoffersen. Lengde: 1 t 32 min. Nasjonalitet: Dansk. Premiere: 02.12.2016. Aldersgrense: 15 år.
