[usr 3,5]
Den unge bygdejenta Ratna har fått jobb som tjenestepike hos et rikt ungt par i storbyen Mumbai. Etter bryllupet avlyses i siste liten, ender hun opp i leiligheten alene med den molefonkne mannen i forholdet, Ashwin. Ratna sitt ambisiøse ønske om å bli klesdesigner er hindret av hennes fortid og posisjon i samfunnet, og når Ashwin blir mer og mer betatt av henne, blir situasjonen desto mer komplisert.
Det er et forfriskende jordnært og lite overdrevent bilde av India som manusforfatter og regissør Rohena Gena presenterer med Sir. Filmen er hennes første fiksjonsfilm, med tidligere erfaring som dokumentarist, det synes. Mumbai sine travle gater og tettpakkede boligstrøk skildrer forskjellige samfunnslag, og er ikke badet i det klisjefylte gule lyset Hollywood setter på slike lokasjoner. Billedbruken er tilnærmet dokumentarisk, og fri for kunstnerisk egenrådighet. Poenget her er nok at kameraføringen skal være så usynlig som overhodet mulig.
Det er mye fokus på rutine, særdeles Ratna sine mange oppgaver som Ashwin sin tjenestepike. Hennes liv er sett igjennom hennes posisjon, og hvordan hun er nødt å forholde seg til andre i dette utrolig klassedelte samfunnet. Der de rike og suksessfulle ofte snakker mer engelsk enn hindi, og lever liv åpenbart inspirert av vestlige standarder, holder Ratna og hennes omringende arbeiderklasse på gamle tradisjoner. Hun er alltid ikledd sari, spiser med hendene og ber til Ganesh før hun legger seg.
Men India sitt strenge klasseskille og konservative syn på forhold påvirker også de rike. Ashwin er ikke i en enklere posisjon enn Ratna når deres forhold begynner å utvikle seg. At arkaiske kulturelle tradisjoner skal gjøre kjærlighet så vanskelig er nesten umulig å forstå for oss i vesten. Likeså Ratna sin fortid, hvor hennes ekteskap til en eldre mann og hans tidlige død fordømmer henne til et liv som enke, til en liv med få, hvis noen, ordentlige muligheter.
Tillotama Shome presenterer Ratna med upåklagelig menneskelighet. Det er måtehold i følelsene, som alle føles genuine, som et dokumentarisk portrett fremfor rent skuespill. Det er også god kjemi imellom hovedpersonene, med Vivek Gomber sin Ashwin som en rolig, sorgfull og stillferdig figur. I en spesielt minneverdig scene, etter å ha sett Ratna danse, tar de to heisen opp til leiligheten hans, og den emosjonelle og seksuelle spenningen er mesterfult presentert.
Det er fint lite Bollywood over produksjonen, som føles vestlig i struktur og fokus. Det er også en komfortabel og lett film å se, i kontrast til mange andre fremmedkulturelle filmer som kan bli lange, seige og overdrevent vonde. Filmens siste akt klarer ikke helt lande sitt realistisk utgangspunkt dog, og det er interaksjoner mot slutten av historien som føles beleilige og dårlig planlagt. Der en del skuespillerprestasjoner er dokumentariske, er andre litt for tamme, og Sir kunne sånn sett hatt godt av litt mer livlighet.
Sir er et rolig og hverdagslig blikk på en kultur fortsatt tynget av arkaiske tradisjoner og et ekstremt klasseskille. Kinematografi og skuespill er inspirert av vestlig filmskapning, men handlingen klarer å styre unna Hollywood sine mange klisjeer. Dette er ingen romantisk fantasi, men heller et snevert blikk på store virkelighetsnære problemer.
Sir – skrevet og regissert av Rohena Gena; med Tillotama Shome, Ahmareen Anjum, Vivek Gomber, Geetanjali Kulkarni og Rahul Vohra. Spilletid: 1t 38m. Land: India / Frankrike. Premiere: 06.09.19. Aldersgrense: Tillat for alle.
