Soshite chichi ni naru / Som far, så sønn – Regi: Hirokazu Koreeda – Amuse / Fuji Television Network / GAGA – 2 t. 01 min.
Asiatisk film, og da kanskje spesielt japansk, er noe som fascinerer meg. Måten man tar seg god tid til å fortelle en historie på er behagelig å se, og åpner for mye mer refleksjon enn hva en vestlig film med tilsvarende tema ville ha gjort. Dette er også tilfellet med Som far, så sønn.
Ekteparet Ryota og Midori får den uvirkelige beskjeden om at deres sønn (Keita) ble forbyttet på fødestuen. De settes i kontakt med den andre familien for å finne ut hvordan man skal løse dette på beste vis. Skal man beholde det barnet man allerede har hatt seks år sammen med, eller skal man bytte dem tilbake?
På sedvanlig japansk vis fortelles historien rolig og stille. Her er det bilder og kroppsspråk det legges vekt på, ikke nødvendigvis tung dialog. Jeg kan ikke unngå å se for meg at i en potensielt amerikansk remake av denne filmen, så ville det ha vært mye skriking og grimaser. Slik er det heldigvis ikke her. I Som far, så sønn er det heller de mindre tingene som gjelder. Dyktig skuespill sørger for at vi føler den indre konflikten karakterene sliter med, en konflikt som kun i svake øyeblikk bobler opp til overflaten.
Det er også interessant å se hvordan Koreeda tar for seg den forskjellige livsstilen de to familiene har. Ryota og Midori er velstående, beherskede og prøver gjerne å fremstå som moderne. Dette på tross av at spesielt Ryota har et noe konservativt syn på familie. Yudai og Yukari derimot har mindre penger å rutte med, men er mer spontane og lekne. Denne kollisjonen av livsstiler sørger for at fedrene i familiene havner litt på kant av hverandre, men sørger også for at de går inn i seg selv og ser nærmere på sin rolle som far.
Som far, så sønn er et velspilt, stille og rolig drama som tar seg tid til å reflektere over de spørsmål filmen tar opp. Dette er nok ikke en film som vil passe alle, men hvis man ønsker en film for rolig refleksjon er absolutt denne å anbefale.
