Sorg og glede – Regi: Nils Malmros – Nordisk Film Production / Radiator ApS m.fl. – 1 t. 47 min.
Om regissøren
Nils Malmros regnes som en av de største danske regissørene, og står bak verker som Lars Ole 5.C (1973), Kunnskapens tre (1981) og Skjønnheten og udyret (1983). Han er kjent for å bruke egne opplevelser og minner i filmene sine, og i Sorg og glede (2013) er denne teknikken i aller høyeste grad fremtredende. Handlingen dreier seg om forholdet mellom Malmros og hans kone før og etter en tragedie rammet dem: Parets spedbarnsdatter ble drept av Malmros’ kone i en psykose. Filmen er med andre ord svært selvbiografisk, og i følge Malmros er den stort sett i tråd med de virkelige hendelsene. Det er noen punkter i filmen som kan virke lite troverdige, og dette skaper naturligvis gnisninger i seeropplevelsen, dersom man kjenner til filmens bakgrunn og Malmros’ livshistorie.
Kjærlighet i møte med en tragedie
Jakob Cedergren og Helle Fagralid spiller Malmros og hans kone, som er gitt nye navn: Johannes og Signe. Filmens anslag er at Johannes kommer hjem en kveld, og hans svigermor forteller ham at kona har drept lille Maria, deres datter. Reaksjonen til Johannes er ikke hat eller passivitet, men et sterkt behov for å hjelpe Signe med å bli frisk, og overbevise henne om at hun ikke har noe skyld. Sorg og glede handler med andre ord om hvordan kjærligheten overlever opprivende og sjokkerende opplevelser. Det kunne lett blitt en sentimental affære, men Malmros ved roret klarer å styre unna skjærene. Filmen inneholder sterke følelsesmessige scener, men Malmros skildrer sin fortid med en kledelig distansert stil. Cedergren og Fagralid gjør gode rolletolkninger.
Ubehagelig og pikant
Publikum kastes rett inn i tragedien, og vi stiller oss mange spørsmål. Gradvis får vi se det større bildet. Tiden før den fatale hendelsen fortelles gjennom flashbacks i en samtale mellom Johannes og en rettspsykiater. Johannes forteller om hvordan han møtte Signe, deres forelskelse og hennes sykdom, som gradvis kom tilbake. Vi følger paret etter fødselen, og som seer har vi en ubehagelig kunnskap om det som venter. Johannes er selvfølgelig filmregissør, og Malmros knytter sitt arbeids natur til konas psykiske problemer. Denne delen av filmen oppleves litt som en film-i-filmen. Signe utvikler sterk sjalusi som følge av Johannes’ begeistring for Iben, en vakker skuespiller i tenårene. Johannes mener det må være erotisk spenning mellom regissøren og den kvinnelige skuespilleren, for at publikum skal oppleve erotisk tilknytning til karakteren. Denne fremstillingen av en regissør er pikant og forstyrrende, spesielt siden filmen Johannes lager i Sorg og glede, åpenbart er Malmros’ egen Skjønnheten og udyret fra 1983.
Sorg og glede er et fascinerende og modig verk av en regissør som ikke er redd for å hoppe hodestups ned i egne opplevelser og minner. Han har klart å omforme sitt livs mareritt til et sterkt drama som beveger og sjokkerer. I følge Malmros er dette hans siste film, og i såfall er det et verdig punktum.
