Nero Maldonado er en ung mann uten et amerikansk pass. I den første delen av filmens tre separate deler ser vi han klyve over et gjerde og springer inn i USA idet nyttårsraketter sprenger over han i nattemørket i en scene som minner sterkt om en legendarisk sekvens i Leos Carax’ The Lovers on the Bridge. Fra der følger vi han i hans strev i å komme seg til broren sin i Los Angeles som ikke kan hjelpe han. I filmens siste del befinner Nero seg i et øde ørkenlandskap i den amerikanske hæren, som en «green card»-soldat i en desperat kamp om å oppnå amerikansk statsborgerskap.
Det kan kanskje virke som jeg har spolert for mye av handlingen i filmen allerede i denne omtalens første avsnitt, men Soy Nero er ikke spesielt interessert i å være en historiefortelling og oppleves mer som en film i en eksistensiell eller tematisk boble som omhandler en ung manns vansker med å finne sin plass og rolle i verden. Hver av filmens tre deler er som sitt eget univers og karakterer fra en del blir ikke videreført i neste bortsett fra Nero (Johnny Ortiz) som gjennom filmen ser utilpass ut i alle filmens svært variende tablåer. Her kan man kanskje si at det faktum at Soy Nero er en koproduksjon mellom Mexico, Tyskland, Frankrike og USA har hatt en viss nytteverdi ettersom man har tydelig håndplukket totalbilder fra noen alvorlig flotte locations.
Disse totalbildene viser oss blant annet et rikmannsstrøk i Hollywood og en uspesifikk øde ørken. Følelsen av isolasjon og mangelen på et hjemlig ankerpunkt påvirker Nero på tross av landegrenser og man får kjenne litt på den følelsen selv gjennom at filmen kaster oss fra sted til sted. I likhet med Nero føler man seg noe fortapt i landskapene, noe som er veldig sentralt for sisteakten i ørkenen som blir kaotisk på flere vis, blant annet i mangelen på kontinuitet i klipp. Tommel opp.
Skuffende nok så tar Soy Nero en rekke lettvinte grep i denne delen som forgifter resten av filmen. På lerretet ser vi det som i utgangspunktet skal være soldater, men man blir raskt revet bort fra denne illusjonen og ser så altfor tydelig at det er skuespillere uten soldattrening i uniform. Det er uvanlig å se såpass lite overbevisende bruk av våpen og ikke klarer disse skuespillerene å bevege seg som soldater heller, noe som blir tydeliggjort av den sakte kontemplere stilen. Valg disse soldatene tar er også totalt meningsløse både i sammenheng med hva som er realistisk for personer med kamptrening men også i forhold til filmens helhet. Det dyrker en form for dramatisk fortelling som resten av filmen ikke er en del av.
Når Soy Nero i tillegg lager en idiotisk tvist som involverer en karakter som knapt er med og senere ender med en slapp fis av en åpen slutt, så sitter man der og konkluderer med at dette endte opp som en hul film uten helhet, en europudding. Noe som aldri frister særlig, men spesielt ikke rett etter en continental breakfast.
Soy Nero er regissør Rafi Pitts tredje film i hovedkonkurransen på Berlinalen.
Soy Nero – Regissert av Rafi Pitts; skrevet av Rafi Pitts og Razvan Radulescu; med Johnny Ortiz, Rory Cochrane, Aml Ameen, Darrell Britt-Gibson og Michael Harney. Spilletid: 2 t. 0 m. Land: Mexico / Tyskland / USA / Frankrike
