Gummi og hans bror Kiddi driver hver sin sauedrift og har ikke snakket sammen på 40 år til tross for at de er naboer. Når Kiddi vinner over den andre i en lokal sauekonkurranse, begynner Gummi å mistenke at brorens vinnersau har skrapesjuke, en saueepidemi som ikke kan kureres, mye likt kugalskap. Dersom det viser seg at sauen har det, må alle dyrene avlives. Plutselig er begges levekår truet…
Rams er ulikt det posteren gir uttrykk for i bunn og grunn en ganske alvorlig film om hvor tøft det er å være i en primærnæring. Det er også en fortelling om et anstrengt forhold mellom to brødre som ikke kan kommunisere med hverandre. Historiefortellingen og dens driv er ganske solid, man blir svært raskt engasjert i dramaet som foregår i det øde, golde landskapet nord på Island og man mister aldri interesse for fortellingen gjennom de snau(klipte) 90 minuttene. Dette har jo litt med å gjøre at det skjer en del spektakulære ting som man gjerne ikke ser så ofte på film. Noe av innholdet er blant annet nakne gamle ungkarer, en Border Collie, utstoppede dyr, geværskyting og ulike nye bruksområder for traktor. Disse elementene blir brukt for å skape lett humring blant tilskuerne og hindrer at filmen blir altfor mørk.
Rams gjør alt den kan for å bygge opp under en stereotypi rundt islendinger som barske men også primitive mennesker. Gummi (Sigurður Sigurjónsson) og Kiddi (Theodór Júlíusson) er overbevisende i sine roller til tross for at minst halve ansiktet på begge er dekket med helskjegg – et faktum som ikke akkurat gjør skuespill til en lek. Men de har heller ikke mye de skal gjøre. De skal selge en stereotypi om den sære ungkarsbonden som kommuniserer bedre med sauer enn mennesker. Halvnære og totale bilder gjør at de kan spille med hele den strikkegenser-prydede kroppen når de befinner seg rundt sauene.
Jeg kjøper dem som bønder, definitivt. Men jeg føler samtidig at filmen hadde gjort et større, vedvarende inntrykk på meg om den hadde sett litt forbi stereotypiene og videreutviklet karakterene Gummi og Kiddi. Jeg føler meg litt for mye som en turist i det Island vi blir vist her, jeg blir ikke dratt inn i og ristet av filmens alvorlige temaer nok til at det setter særlige preg. Film gir oss en unik mulighet til å krysse turistmembranen og gå i dypet og la oss oppleve på kroppen hvordan virkeligheten er andre steder – noe vi har vansker for å gjøre ellers av praktiske grunner. Det er litt synd at en film som er så godt laget ikke tar det steget til å bli eksepsjonell, det er faktisk ganske oppnåelig for denne filmens vedkommende når foto, lyd, klipp og fortellergrep er så gjennomført.
Rams er en solid fortelling og fungerer også tidvis som en sort komedie. Men når filmen er over er også mitt forhold til den over. Det er godt håndverk bak filmen helt klart, men når Rams stort sett bare bekrefter en del stereotypier om Island og ikke gjør noe mer med det glipper den gode muligheten de hadde for å lage noe virkelig minneverdig.
Stabukker (Hrútar) – Regissert og skrevet av Grimur Hákonarson, med Sigurður Sigurjónsson, Theodór Júlíusson og Charlotte Bøving. Spilletid: 1 t. 33 m. Land: Island. Premiere: 29.01.2016
