Strange Darling vil overraske, sjokkere og få oss til å tvile. Men er det egentlig overraskende at en film som åpner med å proklamere at den “i sin helhet er skutt på 35mm film” mangler substans?
Strange Darling presenteres som en fortelling i seks kapitler, og handler om en one-night-stand som utvikler seg til en jakt etter å ta hevn. Vi blir introdusert til karakterenes navn allerede i åpningen, der Willa Fitzgerald spiller «The Lady», og Kyle Gallner spiller intet mindre enn «The Devil». Forventningene er åpenbare og inspirasjonene er mange når vi med en gang blir kastet inn i kvinnens desperate flukt fra mannen med våpen.
Og for de som liker filmer der kvinnen må løpe fra mannen så vil man også finne nok av nytelse i brutal vold der effektene er svært gjennomførte. Filmen har høydepunkter i sin nådeløse fremstilling av desperate handlinger, som løftes av Fitzgeralds overbevisende spill.
Ellers er filmen helt middelmådig når den er er katt-og-mus-fortelling, med mye av sitt driv fra billig og overdøvende bass. Om filmen hadde blitt fortalt kronologisk så hadde mange av sekvensene vært langtekkelige og pretensiøse.
Men filmen kaster kronologien i lufta.
Med tre anslag, en intro-tekst som forklarer at fortellingen er basert på ekte hendelser og deretter avventende eksposisjon så ligger det klart at filmen vil få oss til å føle med en gang. Det hintes likevel om at det er noe mer å finne i jakten etter offeret, da vi hopper rett inn i kapittel tre. Ved å ta et slikt valg så nærmest skriker filmskaperne at vi ikke kan stole på våre forventninger. Når avsløringen da kommer, innebærer det mer en følelse av at de gnir seg i hendene av å ha lurt oss trill rundt – heller enn at vi blir overrasket over at de våget.
Strange Darling omtales som en fortelling der hva som fortelles når er essensielt. Denne leken med kronologi løfter frem den gjennomgående tematikken om at kvinnen ikke kan stoles på.
Filmens diskurs rundt hva som er ekte, hva vi tror er sant og hva som egentlig har skjedd, faller derfor grovt feil hos meg. Det er selvfølgelig ikke sånn at det ikke skal være lov å fortelle historier der kvinner lyver. Men Strange Darling insisterer på dette narrativet; med situasjoner der vi skjønner i etterkant at kvinnen ba om å bli kvalt, der løgn om voldtekt blir brukt for å slippe unna straff, og der politimannen minner politikvinnen på at man ikke kan tro på det en kvinne sier selv om hun er skadet.
Dette materialet formes i hendene til noen som tilsynelatende kun vil stille ut den halvferdige skulpturen slik at han kan vaske sine egne hender etterpå. Selv får publikum ingen svar på hvorfor han ønsker å fortelle dette, eller hvorfor vi skal ønske å engasjere oss i hans vulgære lek med karakterene sine. Vi får et hint om at kvinnen er gal og at hun ikke kan noe for det. Hun er kun narsissistisk og manipulativ. Mer interesse enn det har ikke filmskaperne for å lande de utallige hintene til at vi bør tenke to ganger før vi godtar et narrativ. Det er en subversiv lek med fortellerteknikker på sitt mest overfladiske, og et alvorlig ufølsomt filmatisk forkledd debattinnlegg på sitt mest problematiske.
Det er derfor skuffende at Strange Darling poserer med sine stilistiske prestasjoner når den feier vekk at den står på et tematisk minefelt. Det sprenger aldri helt ordentlig, og filmen trasker nonchalant videre. Men igjen sitter vi som lurer på hva poenget med alt det der var.
"Strange Darling" regissert av JT Mollner. Spilletid: 1 time og 36 minutter. Land: USA. Aldergrense: 15 år. På kino: 6. Desember.
