SvampeBob Firkant Filmen: Svamp på land – Regi: Paul Tibbitt – USA – 1 t. 34 min.
Den slue piraten Burgerskjegg (Antonio Banderas) har stjålet Herr Krabbes hemmelige krabbeburgeroppskrift fra et sprengsikkert bankhvelv, en oppskrift som ingen har klart å memorere. Dette fører til fullstending kaos i hele Bikinibunnen, som blir omgjort til et postapokalyptisk Mad Max-landskap, hvor alle er ikledd lær. Det blir da opp til Svampebob og hans venner å få stjålet tilbake oppskriften fra Burgerskjegg, og til og med å teame opp med Herr Krabbes erkefiende Plankton, for å gjenopprette ordenen på Bikinibunnen.
For en som så på serien som liten, synes jeg at filmen har klart å bevare mye av den samme sjarmen serien hadde, spesielt karakterenes lavpannede sjarm, som gjør at serien også har appellert til voksne så vel som barn, på samme nivå som tomsingshowene Ed Edd og Eddy og Brandy & Herr Visvas. Det var nok av morsomme øyeblikk i denne filmen, blant annet et part velkalkulerte metavitser som “Ok, alle biroller følg etter meg”, som uttales når det er åpenbart at kun hovedpersonene skal forsette til overflaten, samt et par grove spøker og pot-vitser også, som bare voksne vil forstå. Selv om så klart noe av humoren blir borte i den norske dubben.
Men når det er sagt er det mange dårlige aspekter med filmen og. Blant annet er det mange svakheter med selve storyen, og alle de absurde tilfeldighetene som ikke henger på greip. I tillegg var det enkelte innslag som var for over-the-top, at det ikke lenger var morsomt men rett og slett svakt, som romdelfinen som vokter over hele galaksen. Jeg ser hvorfor dette kunne ha vært morsomt, men det var bare dårlig gjennomført.
Jeg syntes at Antonio Banderas gjorde er bra, morsom opptreden, og det faktum at han kan være med i skrullete filmer som dette, slik han gjorde med Små Spioner-filmene. Men dessverre ble de fleste scenene med ham rett og slett ødelagt av snakkende CGI-måker, som på ingen måte er like morsomme som “Mine!”-måkene i Oppdrag Nemo.
Oppsummeringsvis er dette en allright film, som barna kommer til å more seg med, og som voksne (i hvert fall de som så serien som barn) klarer å holde ut, takket være popkultur-referanser og groviser. Selv om den kan virke for spinngal og over-the-top, så har den i hvert fall nok sprø moro og den samme dum og deilig-feelingen fra serien fremdeles inntakt.
