To godt spilte men helt ufyselige hovedroller, humor som veksler veldig mellom småmorsomt, cringe og på kanten alt i en godt konstruert film med forvirrende følelse hvor den ekte stjernen er sminke og effekter samt en upålitelig fortellerstemme.
Hvor langt vil du gå for å få folks oppmerksomhet eller sympati? Hvor viktig er det at du er «hovedrollen» i ditt eget liv? Når annerkjennes du som syk? Dette er mulige spørsmål som Syk Pike tar opp pakket inni ufyselige mennesker, tvilsom humor og ypperlige effekter.
Signe (Kujath Thorp) og Thomas (Eirik Sæther) er i et fullstendig toxic forhold. Det hjelper ikke akkurat på sakene (ei heller for publikum etter min smak) at de begge er gigantiske narsissister.
Forholdet tar en vending fra vondt til verre når Thomas begynner å høste suksess som kunstner og Signe desperat prøver å få oppmerksomhet og sympati fra omverdenen. Signe går til sykelige lengder for å oppnå sine mål.
Syk Pike har blitt omtalt som såkalt “feelgood”, det kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i. Filmen for meg maler ett rimelig slett bilde av mennesker, sympati og samfunnets syn på sykdom.
Personlig så var dette en vanskelig film å se, hovedsaklig fordi de aller fleste personene ned til biroller var rimelig ufyselige eller i det minste usympatiske, heldigvis kan kanskje opplevelsen bli reddet av den snikende oppdagelsen at filmen har en særs upålitelig fortellerstemme (og at dermed er framstillingen av folkene i filmen ikke til å stole på) og at effektene er gode. Det er en norsk film som er godt konstruert og med kjærkomne grep som redder filmen fra en ulidelig opplevelse for meg personlig. Kort sagt: Rimelig sjukt, se sjøl?
Syk Pike. Regi og manus: Kristoffer Borgli Med: Kristine Kujath Thorp,Elisabeth Bech Aschehoug, Eirik Sæther, Steinar Klouman Hallert Land: Norge Aldersgrense: 15 år Språk: Norsk Spilletid: 95min. På kino: 09. September 2022
