https://www.youtube.com/watch?v=302YMeiDSrI
Utfra verdens kunstformer er filmen den yngste. Med en eksperimentell begynnelse på slutten av 1800-tallet, har vi faktisk ikke så mange generasjoner med filmskapere og skuespillere som vi skulle tro. Til tross for at den er veldig ung i forhold til billedhugging, malerkunsten, teateret og de andre kunstformene, har vi vært vitne til en veldig spennende utvikling på over et århundre. Og det er med den grunn at månedens film er nettopp et verk som nå fyller 100 år. Vi befinner oss i Los Angeles, februar 1915, hvor dette spetakkelet av en film premierte. Et verk som som både har stempelet som et fantastisk punkt i filmhistorien, men også et helt forferdelig et. Dette er David Wark Griffiths The Birth of a Nation.
Utgitt først under tittelen The Clansman, etter bok med samme navn av den kjente rasistiske forfatteren Thomas Dixon, følger historien hovedsakelig to amerikanske familier, Cameron-familien i sørstatene og Stoneman-familien i nordstatene. Vi starter før borgerkrigen, med en prolog om introduksjonen av slaver i Amerika og senere utvikles det bånd mellom karakterene i de to familiene. Eldstegutt Phil Stoneman faller for den eldste datteren i Cameron-familien, mens Benjamin Cameron faller for hans venns søster, Elsie Stoneman, som er spilt av stumfilmstjernen Lilian Gish (1893-1993), en skuespillerinne som var noen måneder ifra å leve i 100 år. Tenk, hun var født før vi i det hele tatt kunne kalle noe som helst en filmindustri og døde det året vi fikk Jurassic Park. Det sier litt om hvor kort filmens historie har vært, men også hvor massiv den har blitt.
Det er med et slikt blikk man bør ha for å nyte denne filmen. Et historisk. Det er ingen tvil om hva som den har blitt mest kjent for, da dette verket lyser rasisme så det gråter. Filmen kaster oss ut i den brutale borgerkrigen og hvordan den påvirker familiene. Gjennom flere historiske hendelser (som mordet på Abraham Lincoln), ender vi opp med et fryktelig budskap som kan sees allerede da en «renegade Negro» (selvfølgelig en skuespiller i blackface) forfølger en kvinne, som velger å hoppe til døden fra en klippe. Historien eskalerer seg til det punktet at en av karakterene ser en gruppe barn som later som de er spøkelser for å skremme de mørkhudete ungene og gir ham ideen til å forme Ku Klux Klan. Og det blir enda verre. De hvite kvinnene er i trøbbel og til rungende musikk av Richard Wagners majestetiske Valkyriens ritt, rir Ku Klux Klan til redning og såkalt «white supremacy» blir gjenopprettet. En ny nasjon er født, med rigide raseskiller.
Som du sikkert aner, så skapte denne filmen et stort blest. Ikke nok med at den var en kommersiell suksess, så kan man se i dag at det var vårt første store kontroversielle punkt i filmhistorien. Det faktum at den gjenfødte Ku Klux Klan og bidro til en høy økning i medlemstallet i denne organisasjonen er skremmende. Og hvordan de mørkhudete ble fremstilt, som ondskapsfulle, barnslige og dyriske. Vel, det går liksom ikke an å overse dette faktumet, men det hindrer ikke meg fra å nyte filmen for dens fenomenale gjennomførelse.
Da jeg så filmen for første gang, kikket jeg i forkant på flere kortfilmer fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Jeg ville anbefale alle som ikke har sett The Birth of a Nation om å gjøre det samme for å få en følelse av hvor primitiv film var på denne tiden. Det som slår en da er hvor stort kvantesprang den gjør i alle de tekniske felt. Det er som James Camerons Avatar, om den hadde kommet på 80-tallet. Griffith og hans kinematograf Billy Bitzer gjør særdeles store valg, slik som å plassere kameraet på baksiden av en bil, så den følger de ridende KKK. Eller utendørsfotografering som blir brukt til stor effekt, sammen med kameraer på høye påler og store panoreringer. Alle disse små ideene som hadde blitt utforsket tok de og gjorde det meste ut av det de maktet. Denne filmen pusher grensene til filmskaping på det ytterste og det synes. Vi gikk fra et primitivt medium til en komplekst, kameradrevet kunstform. Griffith var kanskje ikke den som kom på ideen om iris-faden eller detaljrike kostymer for historisk effekt, men han var virkelig den som brakte alt dette til hele verden.
I følge Melvyn Stokes D.W. Griffith’s The Birth of a Nation: A History of the Most Controversial Motion Picture of all time, kalkulerer han til at filmen var under utgivelsen den mest inntjente filmen noensinne, en rekord den holdt i 25 år til. Den var også den første som kostet 100,000 dollar. The Birth of a Nation kan derfor beskrives som verdens første blockbuster, og selv om det er vanskelig å oppdrive korrekte tall på hvor mange som så den og diverse billettpriser, men det kan antas at den ble sett av 200 millioner mennesker på verdensbasis og vil komme særdeles høyt på listen av verdens mest inntjente filmer justert for inflasjon. Det er imponerende. Jeg simpelthen elsker følelsen man kan få av en ambisiøs og dyr film hvor man måper og tenker «hvordan i all verden klarte filmskaperne det her?» Dette var et spørsmål jeg også måtte stille til Griffiths neste film, som fungerte som en beklagelse til kontroversen, med hans episke Intolerance som også er verdt å se.
Det er utrolig hvordan The Birth of a Nation fremdeles kan få oss til å måpe og beundre hva for et teknisk vidunder dette er. Med filmens slagkraft får den oss nesten til å heie på KKK gjennom Valkyriens ritt, parallellklippingen og den «last minute rescue»-oppdraget mot slutten som jeg vil kalle filmhistoriens første «badass»-øyeblikk. Dette er 100 år gamle filmopptak og jeg greier fremdeles å bli underholdt. Til tross for det forferdelige rasistiske budskapet, skåler jeg for jubileet av dette tekniske mesterverket og håper den blir husket i flere århundre til.
https://www.youtube.com/watch?v=302YMeiDSrI
